Tilrettelegging

I den kulturelle bæremeisen, som retter seg mot barn i barnehage, tilrettelegges kunst- og kulturtilbud for de små – tilpasset deres aldertrinn. Den kulturelle skolesekken gir tilbud til barn og unge i skolealder og ungdom får spennende kunst og kulturtilbud tilpasset interesser fra kulturkontor, lag og organisasjoner.

I de senere år har også mange seniorer fått oppleve kunst – og kultur, tilpasset aldersgruppe, via den kulturelle spaserstokken. Siden ansvarsreformen tidlig på nittitallet har også mange mennesker med utviklingshemming fått et tilpasset kultur- og fritidstilbud tilrettelagt i forhold til deres ulike interesser og funksjonsevne. Felles for alle disse tilrettelagte kunst- og kulturtilbudene er nettopp at de er det: et tilbud om deltakelse, egenaktivitet og opplevelse av kunst og kultur – tilrettelagt og tilpasset ønsker og behov hos ulike aldersgrupper og målgrupper. Ikke generelt forebyggene (for at de ikke skal finne på tullball og hærverk – enten det nå er i barnehagen, på skolen, ungdomsklubben eller på seniorsenteret), ikke rusforebyggende (for at de ikke skal ruse seg) og ikke helsefremmende (for at de ikke skal bli syke på et eller annet vis). Kunst og kultur tilbys mennesker med ulike behov i kraft av sin egenverdi. Kunst kan gi opplevelser og erkjennelser som er utfordrende og provoserende. Kunst kan være en kilde til refleksjon, erindring og gjenkjennelse og samtidig gi oss ny innsikt og forståelse av oss selv og den verden vi lever i. Deltakelse i kulturelle aktiviteter, utforskning og utøvelse av kreative uttrykk gir et sosialt samspill med andre, noe som igjen kan påvirke vår utvikling som mennesker og som deltaker i et samfunn. Deltakelse og opplevelse, utforskning og utøvelse – i samspill med andre – påvirker vår livskvalitet, enten vi er unge eller gamle, funksjonshemmet eller funksjonsfrisk, sliter med psykiske helseplager eller er sertifisert som normal. Det er forholdsvis nytt å tilrettelegge kunst og kulturtilbud spesielt for mennesker med psykiske helseplager. Flere tilbud kom under, eller i kjølevannet av Opptrappingsplanen for psykisk helse (1999 – 2008). Her må jeg innrømme at jeg ofte møter ideen om at vi gjør dette med tilfriskning som mål. Hva er den helsemessige gevinsten? Blir de friskere? Og jeg spør meg selv – er ikke det litt vel naivt? Tror noen virkelig at man kan bli frisk av schizofreni, personlighetsforstyrrelse, bipolar lidelse, angst og depresjoner ved å oppleve kunst og kultur? Og så spør jeg tilbake – går du på et kurs i fluebinding eller illustrasjon for å bli frisk? Eller for å lære deg noe nytt? Må man ha tilfriskning som mål for at man skal kunne forsvare å tilrettelegge et eget kunst og kulturtilbud for denne målgruppen? Vi tilrettelegger jo ikke kulturtilbud til eldre, som i Den kulturelle spaserstokken, for at de ikke skal bli eldre – gjør vi vel? For meg handler det om tilrettelegging – lære av og lytte til deltakerne, respektere behov, være bevisst på kvalitet i formidlingen, benytte profesjonelle aktører – slik at også denne målgruppen får ta del i det rike og mangfoldige tilbudet innen kunst og kultur ved å sanse, oppleve, skape, delta og få tilbakemeldinger. Med andre ord være en del av noe – dette noe, samfunnet der ute.

Livelin Remme