Fersk bransjestatistikk fra IFPI (International Federation of the Phonographic Industry) Norge, viser at salget av musikk sank med 18 % sammenlignet med samme måned i fjor. Dette inkluderer både fysiske og nedlastede produkter. Salget av fysiske produkter viser en nedgang på 35 % sammenlignet med april 2009, mens salget av nedlastede produkter hadde en økning på 49 %.
Det er totalt sett dårlige nyheter, igjen, for musikkbransjen, som ved siden av film er den mest kommersielle siden av internasjonal kulturindustri. Mindre tilgang over disk blir møtt med at det aller meste nå er tilgjengelig – billigere og raskere – bare noen tastetrykk unna. Dessuten blir festivalene i alle sjangre flere, og mange artister som tidligere bare kom til Oslo, er nå så utgått på dato at de må ut av hovedstaden for å få betalt for varene.
I forhold til distribusjon av alle typer kulturelle opplevelser som foregår fra en scene, er bredbåndsvekst og IT-revolusjon som manna fra himmelen. Som vi viser i denne utgaven av Kultmag har moderne og billigere teknologi nå revolusjonert mulighetene for komplekse konsert og teateroverføringer. Slik har Metropolitan Opera i New York gledet et sulteforet norsk operapublikum i Oslo til stormende jubel og stinn brakke – bokstavelig talt – i snart fire år. Mulighetene som åpenbarer seg når norske kino og kulturhus nå etter hvert blir digitalisert, er derfor enorme.
Teknikkens triumf har samtidig skapt en vidunderlig ny markedstilgang for nisjepregede produkter og utøvere, slik den amerikanske forfatteren og redaktøren Chris Andersson skriver om i sin uhyre interessante bok The Long Tail. Hovedtesen til Andersson er at nisjekulturene og interessene nå skaper en kulturrikdom og et tilbud hvor det er plass til alle fordi det finnes kjøpere og publikum for det aller meste. En ekstremt smal tidligmusikksjanger kan med andre ord få tilgang på et langt større marked og dermed mulighet til å leve av sin kunst – som jo er målet til alle kunstnere. De får levere kvalitet til et publikum som forlanger kvalitet og hvor betalingsvilligheten er stor.
Det gjør teknikken til et verktøy for å frembringe det beste innenfor kultur til en brøkdel av prisen av å være der. Det vil allikevel aldri kunne erstatte ”the real thing”.
Sånn sett går det en linje fra Garnier-operaens den gang så hypermoderne ”Théâtrophone” fra forrige århundreskifte. Ved abonnement fikk man direkte overføring av kveldens forestilling. En av de mest trofaste kundene var Marcel Proust, forfatteren av 12-bindsverket På sporet av den tapte tid. Fra sitt korkisolerte soverom, hvor han også kunne holde intimkonserter for seg selv og sine tjenere midt på natten, fikk han med seg alle Wagners operaer – og Wagner fattet seg aldri i korthet.
Mannen som brukte hele sitt voksne liv på å memorere over den tapte tid, omfavnet også begjærlig moderniteten.
