Sangens heling

De som synger i kor, vil neppe trenge begrunnelse for hvorfor de bør gjøre det.

Likevel kan det være spennende å se på om forskning gir holdepunkter for at sang kan ha medisinske virkninger. Undersøkelser som har blitt utført de senere år har vist at:

• sang stimulerer åndedrettet og øker blodets oksygenering ¹
• korsang kan øke immunglobulin A-antistoffer i spyttet (en av de beste markører på immunforsvarets funksjon) ²
• sang stimulerer språkfunksjon ³
• sang stimulerer hukommelse ⁴
• sang styrker ikke-verbal kommunikasjon ⁵
• sang bedrer samhold ⁶
• selv ved langt framskreden alder er evnen til å verdsette sang i behold ⁷

Medisinsk forskning på sang og musikk har imidlertid beskjeftiget seg langt mer enn musikk enn med sang. På noen måter er dette overraskende: Intuitivt vil de fleste av oss oppleve at sang gir en helhetlig terapeutisk opplevelse som er kraftigere enn den vi får ved lytting alene. Fellessang forener lytting og uttrykk, og kan involvere kropp og sanser på en måte som gjør det lett å erfare endringer etter en sangstund, særlig når kroppen utfolder seg samtidig. Sannsynligvis har det vært mer forskning på ferdiginnspilt musikk fordi dette er metodisk enklere.

Audun Myskja er lege og musikkterapeut tilknyttet Senter for Livshjelp

Menneskets stemme er imidlertid grunnvollen for terapeutisk bruk av musikk – kanskje for terapi overhodet – fra tidenes morgen og fra livets begynnelse. I naturnære kulturer til alle tider har de helbredende ritualer vært bygget på medisinmannens, den kloke konens eller sjamanens messende rytmiske sang, som kan nå inn til det punktet der endring kan skje hos den andre. Egentlig er det vår moderne høyteknologiske vestlige kultur som er unik i et historisk og kulturelt perspektiv, ved ikke å inkludere rituell sang som en del av helsevesenets behandlingsstrategi.

Vi synes kanskje det er komisk å tenke på at medisin- og sykepleiestudenter skulle få opplæring i sang for å støtte helbredelse. Men i en amerikansk undersøkelse omtalt i Tidsskrift for Den Norske Lægeforening ⁸, er det for første gang funnet sammenheng mellom kommunikasjon og klager på feilbehandling hos kirurger. På grunnlag av korte lydbåndopptak av samtaler mellom kirurger og pasientene deres fant forskerne at talen og tonen i stemmen alene, var grunnlag godt nok til å skille mellom kirurger med søksmål på rullebladet og kirurger som ikke hadde opplevd søksmål mot seg. Funnene bekrefter at god kommunikasjon mellom lege og pasient ikke bare dreier seg om hva legen sier, men også om hvordan det sies. Måten en lege fremfører et budskap på, uttrykt i tonefall og stemmebruk, kan være like viktig som selve budskapet. ⁹

En forsker fant på 60-tallet ut at tonefall og stemmeklang kan overstyre ordenes innhold i kommunikasjon. Særlig i emosjonelt ladede situasjoner kan tonefall, stemmeklang og gester utgjøre opp i 80-90 % av budskapets formidling. Det er derfor logisk at stemmebruk burde bli et viktig undervisningstema i opplæring av helsepersonell, noe allerede Florence Nightingale betonte i boken Notes on nursing i 1859: «The sick do not want you to be whining with them, nor should the voice be singsong…»

Den terapeutiske stemmen skulle, i følge Florence Nightingale, være fast, trygg og fyldig, like rolig og rytmisk som skrittene til the lady with the lamp. En slik stemme ville ”kunne gråten stogga” hos de lidende, og bedre behandlingsresultatet.

Vår egen sang er således ikke bare en måte å ”få det ut på”: Sang er også kommunikasjon som i lengden vil søke medsangere: Vi trenger noen som lytter, noen som gir respons, noen vi kan skape sammen med. Dette har dype røtter. Spedbarnsforskning har vist at turntaking – det melodiske og rytmiske samspillet mellom mor og barn uttrykt i pludring kan være grunnvollen for all kommunikasjon. Et barn som ikke får utvikle evnen til å kommunisere på den måten, får ofte skader i sin kommunikasjonsevne: De kan bli asosiale, usikre eller hensynsløse.

En sykepleier som ikke er spesielt musikalsk aktiv, fortalte at hun trallet store deler av dagen. Jeg spurte hvorfor hun gjorde det. ”Jo, når jeg er glad, trenger jeg å uttrykke det i sang. Når jeg er trist, trenger jeg å synge for å bli glad igjen. Når jeg er hverdagslig, synger jeg for å få fargene og dybden fram”.

Jeg vil hevde at sangen ligger nedfelt i oss som en universell kode, et språk under talespråket som stadig formidler og understreker små budskap umerkelig effektivt. Et lite sukk kan signalisere lettelse, oppgitthet, frihet, resignasjon, misbilligelse eller velvære, med små umerkeige nyanser. Et stønn kan formidle minnet om en skamfull situasjon eller en reaksjon, et ”ærlig talt!”. Sangen er forlengelsen av dette sinnrike kodespråket for budskap som fyller ut talespråket som en vei til opplevd helhet.