Kronikk i Dagens Næringsliv 7.mars 2011
I kjølvannet av kjempesuksessen til Fritt Ord og Sparebankstiftelsen DnBNOR kommer nå flere stiftelser og fond med private kulturkroner. Det er bra, for de kan gjøre en forskjell.
For med et kulturliv gjennomsyret av offentlige støtteordninger trenger vi nå kompetent påfyll som kan bidra med bevisst og systematiske motprogrammering mot statens kulturpolitikk. Ikke fordi det Staten gjør nødvendigvis er galt, men fordi særlig kulturfeltet trenger alle de mangfoldsstemmene det kan få. Det er kulturlivet som først og fremst forvalter Det frie ord.
Med sin økonomiske uavhengighet setter stiftelser som Fritt Ord og DnBNOR premissene selv, uten drahjelp fra Staten. Kulturløftet, en vesentlig økning av kulturbudsjettet de senere årene og innføring av Kulturloven har alle vært helt avgjørende bidrag for å løfte kulturlivet frem til å bli en langt mer relevant del av samfunnet. Deler av dette skyldes flere og sterkere såkalte instrumentelle koblinger, tydeligst i samarbeidet mellom kultur og næringsliv. Men helt siden vi – og alle andre nasjoner – har hatt en kulturpolitikk har det eksistert instrumentelle koblinger. Det er det som er politikk – også i forhold til kunst og kultur. Denne ”oppgraderingen” av relevansen for kulturlivet hadde neppe skjedd uten en aktiv og pågående statsråd som Trond Giske.
En vital stat utøver her sitt eierskap med tydelige føringer og med et helt annet engasjement enn hvordan de forvalter sine eierposter i privat næringsliv. I en sektor hvor den kollektive tanke og allmektige offentlige tilstedeværelse ansees som den mest naturlige og – vil noen si – logiske organisering, har private penger først de senere årene blitt renere. Det er Statens penger som har vært oppfattet som ”friere” og mindre ”kommersielle”, med andre ord renere.
Det er få – om noen – andre land som har en så omfattende og raus offentlig finansiering av sitt kulturliv som vårt. Slik har det oppstått en alt for stor avhengighet av Staten, som på sikt kan skape et kulturuttrykk tilpasset Statens smak, og Staten er ikke smakløs. ”Alle” vil ha noe fra Staten. Slik har kunsten å skrive gode søknader for noen blitt selve kunsten. Sentrale aktører i utvalg og komiteer som fordeler penger opptrer som Statens forlengede arm. De får dermed hegemonisk makt og blir smaksdommere. Når habilitet fortsatt er et fremmedord i store deler av kulturlivet, ligger veien åpen for kameraderi og kollegialitet. Ingen ønsker heller å sage over den greinen de sitter på. Det kan, selv om det ikke er Statens hensikt, skape mindre mangfold og mindre pluralisme. Nettopp derfor er det viktigere enn noen gang å få frem sterke økonomiske og ideologiske korrektiver, som Fritt Ord og Sparebankstiftelsen DnBNOR, som har en helt annen agenda utenfor Statens mål og mening.
Antall søknader til Fritt Ord og Sparebankstiftelsen DnB NOR har nærmest eksplodert de senere årene i takt med den voldsomme veksten i norsk kulturliv. Fritt Ord har på vegne av Det Frie Ord tatt enn nasjonal og til dels internasjonal posisjon. Deres klippefaste forankring i retten til ytringsfrihet som helt grunnleggende i ethvert demokrati og som effektiv endringsagent i regimer som trenger flere frie stemmer, er meget prisverdig. De har frem for alt vært en pådriver for menings-mangfold i ordets rette forstand. Bevisst eller ubevisst har dette vært en effektiv motprogrammering til en stat som må gi noe til alle og alt hele tiden. Profilen til Fritt Ord er spisset og tydelig – og merkevarebygging på sitt aller beste.
Det er særlig stiftelser som nå øker i antall i følge tall fra Lotteri og stiftelsestilsynet. I 2009 ble det opprettet åtte nye sparebankstiftelser. Økningen skyldes først og fremst endringer i sparebanklovgivningen som gjør det mulig for sparebankene å opprette eierstiftelser i forbindelse med fusjoner. Det er rimelig å anta at det fremover vil komme mange flere private stiftelser i Norge, ikke minst i sparebanksektoren. Selv om deres nedslagsfelt primært er og skal være den regionen de betjener, er det fristende å utfordre dem til i tillegg å heve blikket ut over det sosialdemokratiske pliktløpet med oppvekst, distrikt, barn og unge. DnBNOR har bygget opp en av verdens fineste musikksamlinger gjennom Dextra Musica; Fritt Ord har tatt Det Frie Ord, Cultiva i Kristiansand og det nye kulturnæringsfondet i Tromsø skal skape arbeidsplasser.
Norge trenger nå alle de fond og stiftelser vi kan få som fordomsfritt motprogrammerer mot den statlige kulturpolitikken – for å skape mer mangfold, flere stemmer og bryte opp dominerende finansieringsmønstre.
Esben Hoff er redaktør av magasinet Kultmag og kommentator i Ukeavisen Ledelse.
