Kultmag nr 7/2011, papirutgaven
Det er noe jeg unner alle å oppnå på ett eller flere tidspunkt i livet. Følelsen av å stå trygt i seg selv, eller, for å si det med Inger Hagerup, fylle seg selv helt på langs og på tvers fra øverst til nederst. Hvordan gir vi barn og unge muligheten til det?
Hvis vi går utenfor skolen og hjemmets fire vegger, er kulturskolen ett svar på hvor barn kan hente inspirasjon til å ”finne sæ sjæl”. For mange er dette en oase av overskudd og en kilde til magiske opplevelser i hverdagen. I dag er det ikke uvanlig at barn farter fra den ene aktiviteten til den andre etter skoletid. Om det er sunt å fylle opp hele fritida på denne måten, er en annen diskusjon. Poenget mitt er at mange er avskåret fra å gjøre dette. Det kan være økonomiske årsaker, eller mangel på noen til å frakte og følge dem. Disse må vi også fange opp med konstruktive fritidstilbud. Her kommer kulturskolen inn i bildet, som et variert lavterskeltilbud som ikke koster skjorta.
De magiske kulturskoleopplevelsene står ikke akkurat i kø i Norges hovedstad. Oslo kommune bevilger bare en tredel til musikk- og kulturskolen, av det de andre store byene gjør. Dekningsgraden i forhold til elevtall ligger på ni prosent, mens byer som Stavanger og Trondheim ligger på rundt 20 prosent. Svimlende 2500 unge står på venteliste i Oslo. I tillegg kommer de som lar være å sette seg på venteliste fordi de vet det er håpløst. Da hjelper det ikke å lese Frps begrunnelse i Aftenposten den tredje september i år. For ikke å komme i konkurranse med det store private tilbudet, vil vi ikke redusere brukerbetalingen. Videre påstås det at den lave dekningsprosenten i kulturskolen viser at det private markedet fungerer.
Det er trist å registrere en slik uvilje til å satse på et type tilbud med potensiale til å nå ut til alle. Så følger spørsmålet: hvis det private tilbudet dekker så bra opp, hvorfor står det da 2500 på venteliste – og hvem er disse, som ikke benytter seg av de andre alternativene? Sannheten er at ikke alle har råd eller anledning til å ”velge” de andre tilbudene. For dem ville kulturskolen ha vært det eneste alternativet. Den er en glitrende mulighet til kulturelle opplevelser og til å lære å uttrykke seg på ulike måter. Problemet er at det altfor mange steder ikke er et reelt tilbud til alle. Det må det bli, ellers risikerer vi at de sosiale forskjellene bare øker.
Musikk- og kunstfag er på vikende front i dagens grunnskole. Det kan kompenseres for gjennom kulturskolen. Har du hørt om Høvik fritid? Selvfølgelig ikke, med mindre du bor i Lier. Det er et fast tilbud i regi av Lier kommunes virksomhet Kultur og fritid til barn og unge, og ett av flere prosjekter som har fått midler fra Norsk kulturskoleråd. I kantina på Høvik skole, som ellers ville stått tom etter skoletid, kan barn fra 5.-10. trinn få kjøpt rimelig og sunn mat, treffe hyggelige voksenledere og delta i aktiviteter som spenner fra idrett til tryllekurs, tegneseriekurs, capoeira, hiphop og redesign. Her har tatt de tatt det beste fra flere hold: kurstilbud med proffe instruktører og voksne ansatte med tid og overskudd til å skape et positivt miljø. Dette er et glimrende eksempel på hva man kan få til når man tenker litt utenfor boksen, og skjønner hvor mange mulige samarbeidspartnere det finnes i lokalmiljøet. Legg til en dæsj politisk vilje så kan kulturskolen og andre flotte fritidstilbud få gjøre hverdagen rikere for barn og unge.
Metter Henriksen Aas er seksjonsleder i Seksjon for kirke, kultur og fritid i Fagforbundet.
