Internasjonale motehus bygger nå luksus-hoteller så det suser stappet med dyr design og eksklusive materialer. Nye norske hoteller har også skjønt at de må skille seg ut – med demokratisk design.
Smykkeprodusenten Bulgari åpner nå sitt tredje hotell i London, Missoni, som er mest kjent for sine strikkeplagg, har så langt tre, Armani sikter mot 10., mens verdens største mote og luksuskonglomerat, franske LMVH, skal bruke i overkant av 3. milliarder kroner på å gjøre det tidligere varehuset La Samaritaine beliggende på en krem-adresse ved Seinen, til et fem-stjerners luksushotell, som kan konkurrere med de beste i byen. Det er ikke akkurat noen mangelvare fra før. «Luksus-overnatting blir av LMVH nå ansett for å være en naturlig utvidelse av konsernet forretningsområde», sier direktøren for hotellsatsingen i selskapet til Financiel Times. «Vi har også den beste kunnskapen om de potensielle kundene gjennom våre ulike merker og segmenter», sier han. I deres portefølje på over 34 kjente merkevarer som strekker seg fra flere av de meste kjente champagne-merkene, til maltwhiskey, motehus, klokker og smykker (inklusive Bulgari), med en omsetning på til sammen 160 milliarder kroner (2010), vil hotellene kunne bli gedigne utstillingsvinduer for store deler av produktene fra topp til tå. Siden alle selskapene har en ganske selvstendig rolle, kan de også ta egne, strategiske valg, slik Bulgari gjør. Nå gjør morkonsernet det også, men under eget merkevarenavn. Det meste interessante er imidlertid at Bulgari ikke gjør dette for å generere mye profitt. «Dette er først og fremst et pr. initiativ», sier direktør for Bulgari til FT. De er heller ikke interessert i å lage mange nye hoteller, men de riktige. Det vil si de som kan tilby det ypperste av det ypperste over hele linjen – og bidra til å styrke merkevaren på en subtil og «ikke-selgende» måte.
Disse luksusselskapene ser med andre på hotellindustrien som en helt naturlig forlengelse av sitt interesse- og forretningsområde, fordi, som Gro sa, alt henger sammen med alt. Sansen for det ene utløser gjerne interesse for noe annet i samme luksussegment. Her går design, luksus, unike opplevelser, såkalt «fine-dining»/dyre viner og skreddersydde løsninger opp i en høyere enhet. For det er åpenbart at hotellene er så fjernt fra å være grå, intetsigende «bo-maskiner» som man kan tenke seg. Derfor må de, for å få tak i meste kresne og bevisste gjestene (som ofte også har de største lommebøkene), bevege seg inn i opplevelsessektoren der verdier skapes og kommuniseres primært gjennom estetiske virkemidler som symboler, tegn, bilder, farger, bevegelser, former, lyder og fortellinger (Menon/Perduco 2011). Her er det med andre ord ofte det uuttalte, det som ligger mellom linjene, som er utslagsgivende, slett ikke mange synlige penger, som ansees for å være vulgært.
Uten sammenligning for øvrig er det akkurat det også norske hotellutviklere holder på med. I en artikkel i VG sier sjefen for Rica-kjeden, Ole-Jacob Wold, at de må skille seg ut. «Byens beste tomt er alltid målet. Vi er jo en del av opplevelsesindustrien. Å spille på sjø/vann, nærhet til attraksjoner etc. gir hotelloppholdet merverdi», sier han til avisen. Derfor må han bygge hoteller som skiller seg ut, som Rica seilet i Molde, og nyåpnede Rock City Hotel i Namsos, som er blitt en integrert del av identitetsbyggingen knyttet opp til Rock City, Norsk ressurssenter for pop og rock, og opplevelsessenter for trønderrock. Utover dette er Rica-sjefen tydelig på at deres hoteller skal være en slags driver i utviklingen av stedet for å skape liv og røre – og for å fylle brakka, noe som er helt legitimt. Følgelig lokker stadig flere nye hoteller, som Seilet, med scenefaciliteter som går kulturhusene en høy gang. Like mye som å være et sted å sove og drikke, blir de en scene, et hus fullt av opplevelser, som helst skal være unike og enestående, selv om alle brukerundersøkelser konkluderer med at det er de samme faktorene gjestene legger vekt på fra gang til gang: gode senger, bra priser, sentrale beliggenhet og hyggelig betjening. For å få til dette har norske hotellbyggere for alvor gått i tospann med arkitektene – og blitt deres våpendrager for en moderne byutvikling som setter sport etter seg og påvirker omgivelsene. Opplevd merverdi gir høyere pris og sannsynligvis også høyere gjenkjøpsprosent. Det er noe alle som selger et produkt er avhengig av.
