Sammenliknet med andre europeiske land er Norge et kulturpolitisk lykkeland, i hvert fall om vi ser på de økonomiske forholdene. Kulturpolitikk er å fastlegge spilleregler for kulturen og kunsten og kulturlivets institusjoner og ansatte. Gjennom kulturpolitikken utformes det aktiviteter og beslutninger som gir ulike former for kultur og kunst oppmerksomhet og ressurser. Det ytes støtte til produksjon av kunst og til bevaring av kulturarven og til formidling av samtidskunst. Et viktig mål for norsk kulturpolitikk er å spre kulturtilbud utover i landet og å desentralisere ansvar slik at flest mulig mennesker får tilgang til gode opplevelser. Ved å bygge et operahus tar for eksempel norske politikere et ansvar for at det norske samfunn har et instrument for å forvalte den uerstattelige operakunsten. Sammenliknet med andre europeiske land er Norge et kulturpolitisk lykkeland i hvert fall hvis vi ser på de økonomiske forhold. Som det ble skrevet i en artikkel i Financial Times i påsken: “The government’s vision is that Norway will be a leading cultural nation in which culture is given prominence in all sectors of society. Allocations for art and cultural purposes will continue to be substantially increased in 2012, while Spain’s budget for the education,- sports,- and arts-ministry will be cut 21 per cent this month, and in the Netherlands, government financing for the arts has been cut by 25 %.”
“Kulturløftet – godt støttet av vår oljeøkonomi – har løftet kulturpolitikken opp i en høyere divisjon ved at politikken frem til 2014 har sin basis i en konkret handlingsplan. Politikernes utfordring blir å stake ut kursen etter 2014. I Norge vil vi at politikere skal ha et stort ansvar. Derved blir også kravene til kulturpolitikere høye. De skal være eiere, finansieringskilder, konsernledere og folkets ombud og i tillegg ha en bevissthet om at kulturen og kunsten i tillegg til å være et kulturpolitisk instrument, også kan være et instrument for å oppnå andre samfunnsmål som næringsutvikling, arbeidsplasser og stedsutvikling, integrering og inkludering, helse, læring og kreativitet.
Politisk er det en krevende oppgave å formulere et godt kulturpolitisk program som både ser på kunst og kultur som en verdi i seg selv, men som også lovpriser kunsten og kulturens verdi for andre samfunnsmål. Det blir derfor ikke bare et lykkeland for kulturministeren når fremtidens kulturpolitikk skal stakes ut. Vi er midt i en periode med krevende teknologiske, sosiale og kulturelle endringsprosesser knyttet til digitaliseringen, internasjonaliseringen, globaliseringen og fremveksten av det mangfoldige og flerkulturelle samfunnet. I dagens globaliserte digitale samfunn holder det følgelig ikke lenger med nasjonale målestokker for hva som er god kunst. Gjennom internett kan vi alle holde oss oppdatert og få kunstneriske opplevelser fra hele verden. Samtidig er det en forventning om at de norske tilbudene skal nå et bredest mulig publikum kulturelt, sosialt og geografisk. Det politiske Norge kan ikke velge vekk trender i samfunnsutviklingen og krav fra publikum, men gjennom verdiorienterte og kunnskapsmessige tiltak kan vi skaffe oss redskaper som gjør det lettere å håndtere disse utfordringene.
Norsk kulturpolitikk er i en gunstig situasjon, men også vi må håndtere krevende utfordringer om vi skal klare å realisere våre politikeres ambisjoner om at Norge skal bli en ledende kulturnasjon som legger vekt på kultur i alle deler av samfunnslivet.
