Midt i storbyen, der man ikke skulle «tru at nokon kunne bu», vokser det nå frem en helt ny bydel på tuftene av gammel industrikultur. Vulkan ligger mellom Maridalsveien og Grünerløkka sentralt i Oslo med Akerselva i midten og satser nå på å bli en folkelig landsby i byen – og selve navet for kultur og kreative næringer. Det gjør utbyggerne gjennom fortetning og mangfold hvor de satser på kultur, kreative industrier, matkultur – sport og helse. Det er tett og pulserende. Dansens Hus var en av de første kulturaktørene som kom på plass her, og nå kommer endelig Norges første ordentlige mathall.
I motsetning til den storstilte utbyggingen av Bjørvika og Tjuvholmen, som preges av mye glass, betong og glatte fasader med ditto eiere og leietakere, virker det som om Vulkan ikke ønsker å fremstå like striglet.
Det er ikke til å komme forbi at de fleste land og ikke minst bykulturer syd for Norge har klart å knekke by-koden for mange hundre år siden. Hvordan byens åpne plass – pizzaen – danner rammen om folkeliv, handel, rekreasjon, livets store dager og sorger blir jo bevist – og tiljublet – i annenhver italienske film. Her lever livet i all kakofonien fra ampre mopeder i en anarkistisk pøl av likt og ulikt, rent og skittent – som en eneste diger Fellini-kulisse. Noen steder virker det som om hele byen opptrer i en Commedia dell’arte forestilling. Her til lands er det kun Bergen som klarer sånt – og ikke bare på 17. mai.
Byer som ikke arbeider for å få frem det distinkte, selve egenarten, vil ikke lykkes, uttalte den italienske sosiologen og byplanleggeren Lia Ghilardi da hun var i Norge for snart ett år siden. Hun legger vekt på begreper som elastisitet (Resielint), inkludering og autentisk.
Da må det et faktisk mangfold til – ikke bare som en designet Disney-kulisse for innbilte forestillinger.
