I fjor hadde Europa nærmere 500 millioner turister. Snart reiser en fjerdedel av jordas befolkning, hvor kulturturismen vokser med mellom 10 og 15 prosent årlig. Vi er i ferd med å trampe ned vår kollektive kulturarv. Det gjør jålete intellektuelle kultur og økoturister til turismens verste fiende. Men det er også de som legger igjen mest penger.
Turisme er nå en av verdens største industrier, om ikke den største. Estimater fra ”The World Travel and Tourism Council”, WTTC, anslår at turisme på verdensbasis genererer nærmere 200 millioner jobber, som er 8.2 prosent av verdens totale arbeidsstokk med en omsetning på 31.995 milliarder kroner, 11.7 prosent av verdens bruttonasjonalprodukt. Europa som region ligger på topp.
I dette bildet mener UNWTO, FNs turistorganisasjon, at kulturturisme er èn av fem hovedsegmenter som nå vokser raskest. Hovedaktiviteten i kulturturismen er å besøke museer, se historiske bygninger, delta i folkelivet og oppsøke konserter og forestillinger. Men veksten her er ikke uten problemer. «Turisme er allerede en katastrofe», uttalte en tysk egyptolog, som har arbeidet i Egypt i mange år. Samtidig innrømmet han at uten turistene ville de ikke hatt inntekter til sitt arbeid.
For problemet er ikke pengene, men hva de fører med seg. Egypts rike kulturhistorie, hvor pyramidene fra Giza til Dahshur ved siden av Akropolis i Athen er blant verdens mest besøkte kulturreisemål, gir hardt tiltrengt valuta til mildt sagt skrantende økonomier. Å havne på Verdensarvlisten kan med andre ord få noen høyst uanede konsekvenser uansett hvor i verden de måtte befinne seg.
”At reise er at leve” skrev den danske nasjonaldikteren H.C. Andersen for snart 150 år siden. I dag kunne man være fristet til å omskrive det til ”å reise er å ødelegge”. Hvordan ble det slik?
Med stadig høyere utdannelsesnivå, som igjen gir større inntekt og en sterkt økende middelklasse på jakt etter kvalitet og unike objekter, har turistene, uten å ville det, blitt et masse-fenomen og enormt problem. Turistene, og særlig de som vil ha kultur, er et problem i kraft av å bli stadig flere. De vil ha genuint liv, mennesker i sitt rette (og ekte) miljø, den pittoreske stemning med syngende (men ekte) servitører, fjernt fra turistmaskinens maksimering av massekonsum, som i seg selv trivialiserer og forsimpler skjønnheten, selve berøringen av sivilisasjonens vugge. I jakten på det uberørte og ”ekte” er kulturturisten kynisk og kompromissløs og full av forakt for reisefølgets guideparaplyer gjennom piazzaens antikke renhet, for ikke å snakke om køer av uvitende mennesker som gjør det fordi alle andre gjør det. Kulturturisten er jålete, og ser ikke på seg selv som turist, men en som har større innsikt (og dannelse) enn som så, en som opplever med hjerte og hodet så vel som sansene. Vanlige reiser er blitt utpint og ødelagt på grunn av masseproduksjon og rabatter. Derfor bør ”riktige” reiser gå til steder ”ingen andre” turister er eller har vært. Samtidig viser undersøkelser at jakten på kvalitet og ekte liv også gir høy betalingsvillighet i forhold til hele verdikjeden, som er noe alle land, ikke minst høykostlandet Norge, vil ha.
Dermed er dette et tveegget sverd; man vil ha pengene, men helst ikke fullt så mange turister. Av den grunn mener den danske forskeren Jørgen Knudsen, som for flere år siden skrev pamfletten De nye turister – Eventyrere eller vandaler at de beste turistene er de som ”avfinner seg med å oppsøke det som allerede er et brukt og gjennomkommersialisert turistlandskap som Mallorca…» De ideelle turistene blir derfor de som legger igjen masse penger, blir der de er og ikke hele tiden skal tråkke opp nye løyper. For om vi som opplevelsessyke turister hele tiden skal oppsøke nye, uberørte steder ”hvor ingen har vært før”, iallfall ikke turister, så blir alt etterhvert det ingen vil ha: en turistfelle uten innhold. Slik blir overselvstendige og ”uavhengige” backpackere med tilnærmet nullbudsjett og krevende hobbyantropologiske ambisjoner turistindustriens speidergutter – som ingen lang egentlig vil ha. Som en konsekvens av dette har man nå flere steder erstattet hele bygninger eller landsbyer med en kopi. Det vil være en akseptabel og utmerket løsning for de fleste, bortsett fra de stadig flere ”nye” turister – på jakt etter ekte vare uten turisme.
