Kvalitet kan også være kommersiell

Mange litt eldre aktører i den kulturkritiske offentligheten lider, fortsatt, av en manisk vrangforestilling om at det som har et kommersielt anslag, automatisk må ha lav kunstnerisk kvalitet. Dette forutsetter at det bare er et fåtall, en liten elite, som har rett nok smak til at de retthaversk kan opphøye seg til offentlige smaksdommere på bekostning av resten. Dette var noe den spanske filosofen Josè Ortega y Gasset (1883 – 1955) berørte i sin bok Massenes Opprør fra 1930, hvor han tar et voldsomt oppgjør med ”massebevegelsen”, som han mener er den vestlige kulturs største fare; det vil si at de udannede massenes invadering av de skjønne kunster, ødelegger kunstens magi og sjel, utelukkende gjennom å være masse. «Massen er samlingen av dem som ikke eier særlige kvalifikasjoner», skrev filosofen. Det var et budskap med voldsom polemisk kraft i en turbulent politisk tid, og selvfølgelig totalt uakseptabelt i forhold til det mange mener er Vestens ypperste ideologiske og filosofiske frembringelse: demokratiet.

I denne utgaven av Kultmag bringer vi to saker som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre; stiftelser og sponsing. Ved å satse kompromissløst på kvalitet og la det være styrende, har de to største kulturstiftelsene i Norge, Fritt Ord og Sparebankstiftelsen DnB NOR, oppnådd resultater som har hatt til dels enorm effekt på norsk kulturliv; det er nok å nevne Litteraturhuset og Dextra Musica, som låner ut eksepsjonelle instrumenter til norske musikere. Ved å satse på kvalitet har de fått mottakerne til å gjøre det samme. Som sponsorobjekter har rockefestivalene Øya, Hove og By:larm lykkes ganske bra, og alle tre er kjent for å levere varene og vel så det. De drives kommersielt og har ellers orden i sysakene.      

Bedre kunnskap om kodene og språket både til kultur og næringsliv gjør at en ny generasjon  kunstnere, artister og aktører har et langt mer bevisst – og reflektert – forhold til markedet. De er oppvokst med konvergens i mediene, teknologiske nyvinninger med uanede kommunikasjons-muligheter, sjangerblandinger og uklare grensesnitt.

Altfor mange museumsvoktere i Norge er mer opptatt av å bibeholde gamle fordommer og forestillinger. Det er det ingen som er tjent med. Med et kulturliv i konstant bevegelse og endring, kommer også den profesjonelle kompetansen på banen over hele feltet.