Et billig triks

Det er finanskrise, kulturfolket er i limboland og sitter på vent, på at det hele skal gli over og at nye gode tider skal henrulle. Mens vi er i ventemodus kan vi jo lete fram noen gode gamle knep for å fylle våre kunsthaller, kulturhusbenker, festivalplasser og bygdetun.
I Monthy Pythons film "Life of Brian" finner jeg svaret : "Yes, We, re all Individuals!"



Vi må knekke Gerhardsenkoden, se bakenfor den postmoderne individualismen og lete opp det kollektive Norge. Vi skal utløse individuell kjøpslyst uten å bruke dyre annonser, Facebook, plakater, radiospots og alt som før finanskrisen var en selvfølgelighet - vi må bruke de gamle metodene, vi må snakke med noen som kjenner noen - som kjenner flere og som kjenner dem godt. Det er ikke lett å rykke Ola og Kari ut av Godstolen, bort fra Gullrekka og Lottotrekninga. Til alle tider har folk likt å være sammen med kompiser og venninner - folk treffes fortsatt i syforeninger, mannskor, blandakor, mcklubber, Rotary, Lions som Frimurere og vanlige murere, som fot- og håndballspillere og mye annet rart som folk fyller livet og fritida si med. Det er i det hele tatt mange som driver på slik, nærmere 200. 000 organiserte virksomheter i Kongeriket, i tillegg kommer alle boretts-, lutefisk-, fårikål-, og andre festlige lag hvor man treffer folk.

Og det er her mine venner, at hemmeligheten ligger - at vi inviteres til å slå inn åpne dører.

Folk liker å gjøre ting sammen, folk liker også at det skal være litt trygt og velkjent - vi nordmenn er litt redde for alt som er nytt, fra nye landsmenn til ny rute for årets 17. mai tog. Vi trenger ei hand å holde i - vi er litt som Ludvig i Flåklypa. Kulturelle selskapsreiser med venner derimot, det er vi vant til fra mannskorets tur til koret i nabobygda med innlagt omvisning på bygdetunet, til mc-klubbens årlige tur til Verdal med innlagt stopp på Stiklestad. En rask skanning av organisasjonslivet i ditt nærmiljø, en godsnakk med formannen i Amcarklubben, og du er nærmere en kollektiv beslutning om en kulturell klassereise. Dess mer umulig dess bedre, tenk utenfor boksen, inviter håndballfolk til kammerkonsert og historielaget til nysirkus.

Kombinasjonen av samværet i et trygt fellesskap, at noen tar rollen som "reiseleder" og at vi har noe å snakke om etterpå, er noe vi egentlig liker - også de av oss som hevder at vi egentlig ikke liker å opptre i flokk.

Dette krever selvsagt litt jobbing, litt service og litt skreddersøm, men i jakten på publikum handler det vel dypest sett om å utvikle selgeren i deg - og når du er ferdig med Norge kan du ta for deg Sverige, for bare i Skåne er det 52. 000 organisasjoner og 11 millioner medlemskap - og "They Are All Individuals!"

Jan Erik Raanes

PS. Jeg skal pinadø melde meg inn i det nærmeste husmorlaget. Under finanskrisa går vi alle nye veier i jakten på publikum !

 

 

Publikumsjakten

1001 – 1002 – 1003 eller frysninger på ryggen

 

Når kultur og publikum skal måles og rapporteres, bruker vi som regel tradisjonelle økonomiske parametere: antall hoder og omsetning, i baren og billettluken, hotelldøgn og sysselsetting.  Noen drister seg gjerne til å se på helse- og voldsstatistikker. Vil økt fokus på publikumsutvikling forsterke denne type målinger, 

eller vil det være en anledning til å utforske andre måter å måle og telle på?

 

I januar 2010 var Storbritannias publikumsutviklingsorganisasjoner samlet til konferanse i Durham. En av hovedforeleserne, Graham Leicester fra International Futures Forum, presenterte i sitt foredrag ”Making Money versus Making Meaning” et perspektiv der vi ikke bare har en økonomi, men flere. Å presentere noe som en økonomi er en måte å beskrive et system av felles verdisetting, der valuta brukes som noe som holder systemet i gang. Hver økonomi har sin valuta: penger i markeds-økonomien, stemmer i demokratiøkonomien, målinger i vitenskapsøkonomien. Kunst og kultur kan ses på som valutaen i meningsøkonomien. Oppgaven blir da ikke å uttrykke verdien av kunst og kultur i rene økonomiske termer, men bedre å forstå forholdet mellom pengeøkonomi og meningsøkonomien.

 

I et eksempel fra Watershed Media Centre i Bristol, et av Storbritannias mest populære visningssteder for uavhengige filmer, jobber de like hardt med å øke antall publikummere og tjene mer penger, som de jobber med å produsere mening. Tanken er å få en befolkning som er mer åpen for nye ideer og erfaringer. De ser på seg selv først og fremst som en organisasjon som skal gjøre Bristol til et mer interessant sted. Steget videre blir å finne gode måter å måle effekten av denne meningsproduksjonen. Blir folk virkelig klokere, mer åpen og engasjerte? På samme konferanse i Durham holdt Lisa Baxter, en erfaren publikumsutvikler med kvalitative studier som spesiale, innlegg med tittelen ”A sort of shiver goes through you”. Baxter jobber med ulike måter å kartlegge emosjonell effekt av kunst- og kulturopplevelser som verktøy for publikumsutvikling. Dette er spennende arbeid som er interessant å ta med i diskusjonen om måling, effekt og verdi. Kanskje kommer det i fremtiden egne rubrikker i Kulturdepartementets rapportskjema for både ny innsikt, gåsehud og glede.

 

Harm-Kristian Tolden. Sammen med…