Hva om vi samlet det kommende årets produksjoner i en stor messehall, hvor institusjoner kunne presentere seg slik reiselivet gjør det - med stands (scener) som presenterer smakebiter på kommende oppsetninger, hvor publikum kan sitte med på en leseprøve, eller høre dirigentens planer (med live-prøver) for den kommende sesongens program, med sitt orkester.
Som kjent har vi tradisjoner for å profilere og selge en rekke interesseområder gjennom messen som metode - alt fra gamle tradisjoner innenfor mat og julemesser til husflids- og MC-messer, håndverks- og erotikkmesser, jakt- og bokmesser - og mange til. Alle samler de årlig tusenvis av publikummere i alle aldre, interesser, legning og lommebok.
Noen av disse messene befinner seg opplagt innefor det utvidede kulturbegrepet - og mange er på god veg til å nydefinere våre kulturelle preferanser og referanser, men noe mangler!
Vi har - meg bekjent - ingen messer for den levende ("live") kulturen - som teater, musikk, dans, stuntpoesi, opera, spel - kort sagt ingen messer hvor symfoniorkestrene, teateret, operaen og en rekke andre produsenter av levende kultur, møter et nytt og gammelt publikum - på messegulvet. Hvorfor det er blitt slik kan man jo spørre seg om, men det hviler nok unektelig noe "lavkulturelt" over ordet messe. Men bokfolket har jo gjort dette i mange år med sine bokmesser og store internasjonale kunstmesser som Art Basel, Miami Beach, Art Cologne, Arco Madrid, Frieze i London Art Forum i Berlin og Documenta i Kassel er obligatoriske møteplasser for kunsteliten. Også her er det måten det gjøres på som sier noe om hvilket nivå du ønsker å legge deg på.
Her kan man se for seg en invitasjon "backstage" - på Operaens messeavdeling, hvor et nysgjerrig publikum kan overvære systuas arbeid med kostymer eller se scenografens modeller. Dette tror jeg åpenbart vil kunne senke noen grensesnitt mellom sal og scene - mellom teknisk interesserte og modere operaproduksjoner. La oss anta at en slik messe finner sted en helg i september - som en ny markedsføringskanal mot publikum og som en kraftsamling av en bys samlede tilbud innenfor den levende, immaterielle kulturen. Dette er et opplegg jeg er overbevist om at de ordførerne jeg kjenner vil like. Jeg tror også at interessen for å møte scenografen, skuespilleren, sangeren, musikeren med flere er like stor som å treffe forfattere på bokmesser og healere på messer for alternative livsprosjekter.
For de som sliter med ansvaret for kulturlivets salgs- og markedsføringsavdelinger, bør dette kunne være en arena hvor de vil finne støtte hos bilselgere, bokselgere, reisekonsulenter og andre som har etablert seg på messefeltet - kort sagt de vil kunne leke med enda flere av de kommersielle virkemidler som finnes i deres verktøykasser.
Nå er jo dette en idè til ettertanke - ikke minst til refleksjon over de metoder vi har tradisjon for å benytte i jakten på nytt og gammelt publikum, men like fullt er messer en formidlingsform som mange kommersielle aktører benytter - så da er kanskje ikke dette bare en god idè - men rett ut sagt en god forretningsidè!
Hansken er kastet. Er det noen som tar den opp sammen med meg?
Jan Erik Raanes
Produksjonssjef i Forsvarets kultur. Sammen med markedssjef i Riksteatret, Aina Sandvik, alternerer han på å skrive denne spalten.