Kulturkræsj?

Endring av fagtradisjoner er ikke alltid så enkelt - og en bør kanskje trå en smule forsiktig når man driver med tradisjonspirking. På den annen side kan endring ta veeldig lang tid når en bare pirker borti ting.

Tverrfaglig samarbeid - samarbeid på tvers av fag. Det høres fint ut, men hvordan fungerer det egentlig i praksis - sånn i hverdagen? Når den profesjonelle kulturarbeideren med tilretteleggerkompetanse møter den profesjonelle helsearbeideren med behandlerkompetanse? Går det smidig og greit eller blir det kulturkræsj? Oppnår man en høyere enhet av forståelse, ny kunnskap og erkjennelse eller blir ansvarsforholdene utydelige?

Når en arbeider i faghybriden kultur/helse og forsøksvis skal legge til rette for samarbeid på tvers - med en tredjepart som målgruppe (brukerne, eller deltakerne som vi liker å kalle de), er det noen forhold man bør være oppmerksom på. Der er to fagtradisjoner (minst to - men la oss for enkelhets skyld dele de i kulturbyråkratiets tilretteleggere og helsesystemets hjelpere), som har hver sitt blikk på hva som skal gjøres og hvorfor noe skal gjøres.

Kunstnerne og kulturarbeiderne tilrettelegger aktivitet for aktiviteten i seg selv. Helse-arbeideren har som formål å hjelpe og har, som regel, i sitt system en tanke om at tiltaket skal ha en hensikt, at man gjør noe for at brukeren skal bli bedre. Dette er jo ikke nødvendigvis en konflikt - man bør bare være oppmerksom på hvilke roller man har i det tverrfaglige samarbeidet. Når man tilrettelegger kurs så er det kursets innhold som er fokus - ikke hvorvidt deltakeren blir målbart friskere av å delta i kurset.
I et tverrfaglig samarbeid er det viktig at det er respekt for begge fagfelts agenda og arbeidsmåte. Kulturarbeiderne har ikke behandlerkompetanse og helsearbeiderne har ikke kulturfaglig tilretteleggerkompetanse innen kunstneriske og kulturelle uttrykk. Erfaringer fra Kunst, kultur og helse prosjektet i Bergen viser at det kan være en fordel med skriftlige samarbeidsavtaler som synliggjør samarbeidspartnernes ansvar og forpliktelser. Det er og viktig at arbeidet er nedfelt i mål og handlingsplaner i de samarbeidende avdelinger samt i lederavtaler, styringskort og årshjul på alle nivå. Samarbeidets idègrunnlag må eies av de ansvarlige, og ikke minst av tilretteleggerne og hjelperne - det vil si: utførere innen begge fag, man må enes om hva som skal gjøres og hvem som skal gjøre hva.

I tillegg er det og greit med et hvorfor - et klart og tydelig hvorfor man samarbeider på tvers av fag.

I Kunst, kultur og psykisk helse i Bergen er det for at mennesker med psykiske helseplager skal få tilrettelagte tilbud om deltakelse, opplevelse og egenaktivitet innen kunstneriske og kulturelle uttrykk. De skal også sikres et profesjonelt kunst- og kulturtilbud.

Livelin Remme

Rådgiver for kunst, kultur og psykisk helse i Bergen kommune. Les mer på: www.kraftverkprosjekt.com


 

Publikumsjakten

1001 – 1002 – 1003 eller frysninger på ryggen

 

Når kultur og publikum skal måles og rapporteres, bruker vi som regel tradisjonelle økonomiske parametere: antall hoder og omsetning, i baren og billettluken, hotelldøgn og sysselsetting.  Noen drister seg gjerne til å se på helse- og voldsstatistikker. Vil økt fokus på publikumsutvikling forsterke denne type målinger, 

eller vil det være en anledning til å utforske andre måter å måle og telle på?

 

I januar 2010 var Storbritannias publikumsutviklingsorganisasjoner samlet til konferanse i Durham. En av hovedforeleserne, Graham Leicester fra International Futures Forum, presenterte i sitt foredrag ”Making Money versus Making Meaning” et perspektiv der vi ikke bare har en økonomi, men flere. Å presentere noe som en økonomi er en måte å beskrive et system av felles verdisetting, der valuta brukes som noe som holder systemet i gang. Hver økonomi har sin valuta: penger i markeds-økonomien, stemmer i demokratiøkonomien, målinger i vitenskapsøkonomien. Kunst og kultur kan ses på som valutaen i meningsøkonomien. Oppgaven blir da ikke å uttrykke verdien av kunst og kultur i rene økonomiske termer, men bedre å forstå forholdet mellom pengeøkonomi og meningsøkonomien.

 

I et eksempel fra Watershed Media Centre i Bristol, et av Storbritannias mest populære visningssteder for uavhengige filmer, jobber de like hardt med å øke antall publikummere og tjene mer penger, som de jobber med å produsere mening. Tanken er å få en befolkning som er mer åpen for nye ideer og erfaringer. De ser på seg selv først og fremst som en organisasjon som skal gjøre Bristol til et mer interessant sted. Steget videre blir å finne gode måter å måle effekten av denne meningsproduksjonen. Blir folk virkelig klokere, mer åpen og engasjerte? På samme konferanse i Durham holdt Lisa Baxter, en erfaren publikumsutvikler med kvalitative studier som spesiale, innlegg med tittelen ”A sort of shiver goes through you”. Baxter jobber med ulike måter å kartlegge emosjonell effekt av kunst- og kulturopplevelser som verktøy for publikumsutvikling. Dette er spennende arbeid som er interessant å ta med i diskusjonen om måling, effekt og verdi. Kanskje kommer det i fremtiden egne rubrikker i Kulturdepartementets rapportskjema for både ny innsikt, gåsehud og glede.

 

Harm-Kristian Tolden. Sammen med…