Når feltet i sum blir større, først og fremst gjennom flere penger, så blir det også viktigere. Det som er viktig vil alle politikere ta i. En politiker som ikke er viktig, har ikke makt, og Trond Giske er glad i makt.
Det er ingen tvil om at dagens kulturminister Trond Giske og den rød-grønne regjeringen har gjort en formidabel jobb for å løfte norsk kulturliv. Nesten over hele fjøla er det tilført mer penger, og det som ikke er blitt tatt i denne perioden, står på agendaen for neste. Ingen annen tidligere kulturminister har vært i nærheten av å få tilsvarende uttelling fra de som til syvende og sist bestemmer over pengesekken i Norge: Statsministeren og finansministeren. Men Giske er ingen politisk førstereisgutt; han kjenner og forstår politikkens logikk, reglene, både de skrevne og uskrevne, maktspillet og ikke minst den mediale virkelighet. I sum er det dette som er politikk, og politikk handler som kjent om å ville. En spørreundersøkelse gjennomført av Kultmag i samarbeid med NOKU viser da også at nesten 70 % av de spurte gir Trond Giske fornyet tillit, mens hele 92 % mener de rød-grønne er best egnet til å gjennomføre en offensiv kulturpolitikk.
Å blinke ut kulturfeltet som satsingsområde var perfekt timing av Giske i forhold til fremveksten av De kreative klasser i Norge. Nå høster han gevinsten, og ansatte i kultursektoren ønsker ikke å sage av den greinen de sitter på.
Bortsett fra Frps krav om kraftige kutt i de offentlige overføringene til kultur, er det rimelig stor konsensus om norsk kulturpolitikk, og ingen i opposisjonen er imot at kulturlivet blir tilført mer penger. Men både Høyre og Krf understreker et prisverdig behov for finansielt mangfold.
Når feltet blir større, så kommer også flere og andre krav, fordi det angår flere og blir en større del av "samfunnet". Slik har det oppstådt et helt nytt sett av instrumentelle koblinger, som for eksempel stedsutvikling og kulturbasert næringsutvikling, hvor man bruker ord som "motor", "innovasjon" og "verdiskapning", et språk som tidligere var forbeholdt helt andre sektorer. Etableringen av Kultur og næringprisen i regi av Forum for kultur og næringsliv og Innovasjon Norge, og Stavangerregionens storstilte satsing på kulturbasert næringsutvikling, er to eksempler på dette. Trond Giske hadde aldri klart å få ut så mye penger om han ikke hadde synliggjort kulturens nytteverdi for sosialøkonomen Stoltenberg. Trond Giske og den rød-grønne regjeringen har derfor både økt støtten og synligheten - og koblingene. Alle understreker kulturens egenverdi, men argumenterer sjelden bare med det.
Kultursektoren har fått mer penger - og akseptert langt mer politisk styring. Giske
gir og tar - og bruker mer enn gjerne makt. Med Giske ved roret blir det mer av det samme. Akkurat nå vil norsk kulturliv ha mer mammon.