En gave på 800.000 kroner fra Sparebankstiftelsen DNB NOR, gjør nå at festivalen Vinterfestspill i Bergstaden på Røros kan innvie et flunkende nytt Steinway-flygel til årets festival.

 Prislappen på flygelet er 1.2 millioner kroner – men da får de også Steinwayfabrikkens gjeveste modell som er 274 cm lang og 156 cm bred. Det håndlagede instrumentet, som veier 480 kg., har ankommet Røros og skal snart intoneres og klargjøres til årets festival, som i år arrangeres fra 8. til 11. mars. Det er professor i klaver ved Norges Musikkhøyskole, pianist og tidligere kunstneriske leder for festivalen, Tor Espen Aspaas, som fikk det ærefulle oppdraget å velge ut klaveret på vegne av festivalen. Med seg på reisen til Steinway-fabrikken i Hamburg hadde Aspaas  den norske eneforhandleren av Steinway-flygler i Norge, Thron Irby. På Vinterfestspillenes hjemmeside har professor Aspaas lagt ut en egen dagbok fra møtet på pianofabrikken i Hamburg. Det er morsom og underholdende lesning. Du kan lese dagboken under: 

Rapport fra hamburg

Bergstadens flygelkorrespondent rapporterer fra Steinwayfabrikken i Hamburg.

Tekst: Tor Espen Aspaas

Tirsdag 15. november 2011 – kl. 10.55:

Akkompagnert av den norske eneforhandleren av Steinway-flygler i Norge, Thron Irby, har undertegnede nettopp landet i Hamburg. Imidlertid er ikke ”landet” et heldig ordvalg, ettersom jeg fremdeles flyr, euforisk og adrenalinfylt til fingerspissene etter en ganske søvnløs natt. Det endelige reisemålet er den legendariske Steinway & Sons-fabrikken, og som eneste bagasje har vi midler oppspart over en årrekke og et mandat gitt oss av utallige små og store bidragsytere, alt fra private dugnadsdeltagere til tunge sponsorer i det offentlige rom. Oppdrag: å velge – til felles odel og langtidseie! – det suverent beste instrumentet verden pr. dags dato har å tilby Vinterfestspill i Bergstaden og Røros-regionen med alle fastboende og tilreisende musikkelskere. Fryden er skrekkblandet; i dag skal jeg gjøre et irreversibelt valg på grunnlag av egne preferanser og sakkunnskap – et forhåpentligvis informert, men like fullt personlig valg som får konsekvenser for utrolig mange involverte. Jeg nyter alles tillit i øyeblikket, med mulig unntak av min egen.



Kl. 11.20:
Vi blir belevent tatt i mot av Steinway-direktør Gerrit Glaner, en ulastelig antrukket herremann med utseende og manerer like velpolerte som lakken på instrumentene jeg snart skal teste. Som en forebyggende støtdemper før kvalitetssjokket serverer direktøren kaffe i et konferanserom hvor Rubinstein, Horowitz, Argerich, Zimerman og Ashkenazy stirrer ned fra signerte bilder i gullrammer. ”Vi har tenkt å gjøre livet ekstra vanskelig for Dem, herr Aspaas,” sier Glaner mens han byr på kjeks som smaker høvelspon. ”Normalt stiller vi kun seks flygler til disposisjon for utvelgelse, men i dag får du åtte!” Jeg får deler av nevnte kjeks i vrangstrupen.



Kl. 11.36:
Jeg har forlatt jorden og kommet til klaverparadiset. Klaviaturtilbedernes Mekka. Piano-nerdenes Shangri-La. Inne i prøvesalen står Steinway-konsertmodellene på rad og rekke. Det ser ut som om åtte nattsvarte, enorme, forhistoriske fugler har slått seg ned her for å ruge ut all verdens musikk. Flügel betyr da også ’vinge’ på tysk… Jeg spiller fire storslåtte, langsomme akkorder på nr. 1, fortsetter med de samme på nr. 2, nr. 3, nr. 4… Jeg skylles i land nederst ved nr. 8 og konstaterer at dette vil bli en lang, hard og helt fantastisk dag.



Kl. 12.53:
Et Steinway konsertflygel av største modell (D) er 274 cm langt, 156 cm bredt og veier 480 kg. Hver eneste del av den komplekse helheten er tilvirket for hånd. Hundrevis av ansatte legger tusenvis av arbeidstimer i hvert eneste instrument. Vi snakker om verdens beste og mest ettertraktede tangentinstrumenter, det finnes ikke bedre, mer tradisjonelt og kompromissløst håndverk i Europa i dag enn det disse representerer. Hvert eksemplar har sin egen distinkte personlighet og individuelle karakteristika. Det tar tid å kartlegge dette. Jeg har valgt bort nr. 1 og nr. 8, de er litt for rå og unyanserte for min smak. Ett for ett legger jeg lokkene ned for at øyet skal kunne se hva øret har hørt. Nr. 6 har et litt for grunt register for hårfine, svake nyanser. Lokket senkes. Nr. 4 er et utmerket instrument, men det får ikke hjertet til å flimre i meg. Jeg søker et instrument som spiller meg like mye som jeg spiller det. Lokket ned. Fire igjen.



Kl. 13.58: 
Nr. 7 er eliminert – men nå begynner det å røyne på. De tre som gjenstår er så fullkomne instrumenter at jeg ikke makter å registrere forskjeller lenger. Hvilket som helst av dem ville gjøre oss alle i cirkumferensen stolte og glade i mer enn hundre år. Meningsløse ekko fra en viss vaskepulverreklame dukker surrealistisk opp i sinnet: ”Hvorfor må jeg velge…?”

Kl. 14.37: 
Nr. 3 skal altså ikke til Røros, men hva hjelper det når jeg vet at jeg aldri vil kunne ta en avgjørelse mellom nr. 2 og 5? Irby lytter og Glaner står og lever opp til navnet mens jeg våndes. Hadde det handlet om et sjakkparti, ville vi kalt det en remis. Med god psykologisk innsikt foreslås det lunsj fra sidelinjen.



Kl. 15.55: 
Ny frisk! Etter en god og lang pause røper de to siste instrumentene mye mer om seg selv. Nå går jeg over til å prøve ut lange partier og hele verk på dem. Irby er en stund overbegeistret for nr. 2, mens jeg heller mot nr. 5. På tide med den ultimate syretest for alle flygler: det ekstremt sterke og det uendelig svake – Rakhmaninov og Schubert…



Kl. 16.27:
Irby og jeg er nå helt samstemte: nr. 5 har ALT – det tordner og hvisker, synger og gnistrer! Det vil passe akustikken like godt i Bergstaden Ziir som i Storstuggu. Det er et enestående instrument. Som en siste test prøver jeg de samme avslørende, ultrasvake Schubert-akkordene en siste gang på alle åtte flyglene. All tvil er fordampet. 



Om man stokker om på bokstavene i navnet ”STEINWAY” får man setningen ”YES, I WANT!” 
Kjære, vakre, unike Steinway D, serie 590.169 nr. 1631-150 – Bergstaden, Vinterfestspill og du fortjener hverandre. Velkommen til oss!

Innvielsen av Kristiansands og Sørlandets nye kulturelle storstue Kilden Teater- og Konserthus, et  bygg på 16.000 kvadratmeter, med totalt 2.200 sitteplasser fordelt på fire saler til en pris av 1.7 milliarder kroner, er det største kulturbygget i Norge etter åpningen av Operaen i 2008. Bygget huser alle de tre sentrale kulturinstitusjonene i byen: Opera Sør, Kristiansand Symfoniorkester og Agder Teater, samt driftsselskapet for Kilden. Med 150 ansatte er Kilden en kulturell kjempe også nasjonalt, og sjefen for det hele, den hjemvendte kristiansanderen Bentein Baardson, har da også slike ambisjoner.

En av de viktigste hoveddriverne for innovasjon, vekst og nye arbeidsplasser i Norden og EU er kreative næringer og kultur, som bidrar til å skape og definere tydelige byer, gjerne i periferien, som ønsker noe, vil ta en rolle, skape noe. I jakten på en vidunderlig ny verden, som mer enn gjerne kan besøkes av naboer fra både Danmark og Sverige, er det fullt mulig for Kilden å gjøre begge deler; både å satse på kunst og kultur om en kraft og verdi i seg selv – og som næring. Så pass mye næringsvett har Baardson. Målet må bli at Kilden både blir et kunstnerisk referansepunkt og arkitektonisk som sammen skaper en kraftfull kulturell attraksjon større enn seg selv. Og selvsagt Sørlandets kulturelle storstue med demokratisk tilgjengelighet.       

Med et nytt kulturbygg i front, som kan bidra til å finne nye veier, har Kristiansand og Sørlandet en unik mulighet til å drive kulturell merkevarebygging for en ny tid, som er blitt et mantra også for kultursektoren. Det er vel og bra, men det er et tankekors – som ikke bare gjelder Kilden – at den kulturen som tradisjonelt har funnet sitt hjem i lagshus, foreninger og kirker, på mange måter kommer i skyggen av store og kostbare kulturbygg. Mange innenfor den frivillige kultursektoren har allerede meldt at leien i de nye, flotte husene er for høy, og i mens råtner de gamle husene på rot. Om ikke offentlige myndigheter har noen tanker og aller helst strategier om denne utviklingen, kan det lett utvikle seg utilsiktede kulturelle klasseskiller og forvitring av kultur på grunnplanet. Det er derfor svært prisverdig at NOKU har spilt inn denne problemstillingen overfor Kulturutredningen 2014, og ByLarm har kulturhus som tema under årets konferanse.

Da Kristiansand hadde anledning til å få Norges andre regionteater etter Hålogaland i Tromsø på begynnelsen av 70-tallet sa byens reaksjonære rådmann nei takk. Han fikk rungende applaus fra bornerte borgere som til alle tider hadde forlystet byen med «Baldevins bryllup» av sørlandsdikteren Vilhelm Krag gjennom det «Det Dramatiske Selskab». Et av teater-litteraturens dårligste stykker.

Nei, frittgående, langhårete og lettantennelige skuespillere med oppviglerske ideer i en radikal tid, var ikke ønskelig i Sørlandets hovedstad som levde i og av idyllen; «Det Dramatiske» dugde jo greit nok. Man kunne jo få en plutselig frigjørende tanke, slik forfatterikonet Kjell Askildsen fra nabobyen Mandal fikk etter at han hadde bedrevet offentlig utukt ved å begå noen vederstyggelige skriverier under tittelen «Heretter følger jeg deg helt hjem». Dermed kom Kristiansand bakerst i teater-køen, etter Teatret Vårt, Telemark Teater, Sogn og Fjordane Teater, Nordland Teater, Haugesund Teater, Hedmark Teater, Hordaland Teater i Bergen og Beaivváš Sámi Teahter (Sami Teater) i Kautokeino. Først i 1991 gikk teppet opp for Agder Teater, i et splitter nytt bygg, men fullverdig regionteater for Agder-fylkene ble de først i 1995. Norges femte største by har med andre ord Norges yngste teater. Det er bare eldre kristiansandere som er stolte av det.

Historiens lys er ikke uinteressant når Kristiansand og Sørlandet for alvor innvier sin nye kulturelle storstue Kilden i disse dager, et bygg på 16.000 kvadratmeter, med totalt 2.200 sitteplasser fordelt på fire saler til en pris av nærmere 2. milliarder kroner. Bygget huser alle de tre sentrale kulturinstitusjonene i byen: Opera Sør, Kristiansand Symfoniorkester og Agder Teater, samt driftsselskapet for Kilden. Med 150 ansatte er Kilden en kulturell kjempe også nasjonalt, og sjefen for det hele, den hjemvendte kristiansanderen Bentein Baardson, har da også slike ambisjoner: «Vi skal være lokalt samlende, men har også ambisjoner om å bli lagt merke til på den nasjonale kulturarenaen. Dessuten har vi tatt mål av oss å være synlige i Europa”, sier han i Kildens eget magasin som ble distribuert til alle husstander på Sørlandet tidligere i høst.

Det er en skjebnens ironi at bygget neppe hadde blitt realisert uten bidrag fra Cultiva på 350 millioner kroner, stiftelsen som ble opprettet da kommunen solgte aksjene i Agder Energi til Statkraft. Cultiva har nå tvangsparkert seg selv i påvente av bedre avkastningstider. Hadde byens borgere fått lov til å si sin folkemening da Cultiva var til behandling i bystyret for 12 år siden, er det ikke sikkert det hadde blitt noe. Det høyreradikale partiet Demokratene, som ledes av eks-FrP’er Vidar Kleppe, har programfestet oppløsning. I andre partier murres det.

Kilden, oppkalt etter sørlandsforfatteren Gabriel Scotts roman med samme navn, uttrykker i formen en livsbejaende, utadvendt, moderne, ja nesten revolusjonær holdning til seg selv og sine omgivelser. Institusjonen strekker sine vinger ut som en fugl Fønix, langt fra hvordan den samme Scott beskriver menneskene i Lyngstrand, en lett kamuflert utgave av Grimstad, i romanen Fugl Fønix fra 1898: «….de ser så smått på alle ting her, og de ser så kort. De er så små helt igjennom og så redde for bane nye veier… de fødes pygmeer, og dør pygmeer, det er saken.”

Over 100 år etter er det landsdelens revolterende litterære skikkelser – tydeligst anført av Hamsuns Nagel i Mysterier – som kan gi næring til nye tider for byens stadig mer kompetente kulturliv, som sakte men sikkert har kommet seg ut av sørlanderiets klamme og knugende hånd for å ville noe. Som en plutselig frigjørende tanke bortenfor det hvitmalte stakittgjerdet.

En av de viktigste hoveddriverne for innovasjon, vekst og nye arbeidsplasser i Norden og EU er kreative næringer og kultur, som bidrar til å skape og definere tydelige byer, gjerne i periferien, som ønsker noe, vil ta en rolle, skape noe. For å få til det må Bentein Baardson bruke hele repertoaret av muligheter som ligger i denne gedigne kulturelle verktøykassen han har fått tildelt. I jakten på en vidunderlig ny verden, som mer enn gjerne kan besøkes av naboer fra både Danmark og Sverige, er det fullt mulig å gjøre begge deler; både å satse på kunst og kultur om en kraft og verdi i seg selv – og som næring. Så pass mye næringsvett har Baardson. Målet må bli at Kilden både blir et kunstnerisk referansepunkt og arkitektonisk som sammen skaper en kraftfull kulturell attraksjon større enn seg selv. Og selvsagt Sørlandets kulturelle storstue med demokratisk tilgjengelighet.       

Nyvunnet selvsikkerhet og stolthet for en hel landsdel anført av kristiansanderen HKH Mette Marit toppes med dette storslåtte kulturbygget, som meget vel kan bli en mye større endringsagent enn det man hadde regnet med. Det er rett timing, for byen og regionen er klar for det. Cultiva har mobilisert mye engasjement, også av den mer aggressive sorten, og det er bra, for da skjer det noe for noe må skje.

Det er et paradoks at der Norge er nærmest Kontinentet, har vi også vært fjernest, lukket oss inne i oss selv og vært oss selv nok. Her har det vært trangt for både nye tanker og toleranse. Med et nytt kulturbygg i front, som kan bidra til å finne nye veier, har Kristiansand og Sørlandet en unik mulighet til å drive kulturell merkevarebygging for en ny tid. Hva ville da passe bedre enn å ta vår tids st¢rste Wagner-sangerinne, verdenskjente Kirsten Flagstad inn i varmen? Også for damen som gjorde Kristiansand til sin hjemby har krigshistorien en slutt og en begynnelse.

Det er i møtet med teknologi og innovasjon at det virkelig kan bli penger av kultur. Kanskje Richard Florida hadde litt rett allikevel.  Nylig ble megasuksessen, spillet Angry Birds, verdsatt til 13 milliarder kroner, 10 milliarder mer enn SAS.

Så kan man le eller gråte over utviklingen, men det finnes altså noen fabelaktige muligheter der ute i møte med mellom innovasjon, kompetanse, teknologi og kultur. Noen vil sikkert si at dette har fint lite med kultur å gjøre, men er ren underholdning i en vidunderlig ny, og vulgær verden. Jeg er blant tvilerne, selv om også jeg har lastet ned flere spill etter ønske fra min sønn på 8 år til min mobil. Hva som er så facinerende med disse konstant gretne fuglene har jeg ikke helt klart å skjønne. Flere godt voksne er hekta de også, og i motsetning til mange andre spill er det ganske uskyldig, man utvikler sine koordinerende ferdigheter og det følger fysikkens lover. Bra nok. Det er ren underholdning uten forsøk på politisk korrekte pedagogiske øvelser for å sukre pillen hos foreldre med en viss spillvegring. Uansett er Angry Birds, som går inn under sjangeren puzzle, med sine over 250 millioner downloads frem til juli i fjor, nå et av verdens mest populære spill, og verdens første Angry Birds-butikk på over 20.000 kvm ble innviet i Helsinki like før jul, byen hvor produsentselskapet, finske Rovio Mobile, også har sitt hovedkvarter. Angry Birds var opprinnelig et mobilspill utviklet for Apples iPhone, men ble senere tilpasset også andre plattformer som Ipad og Ipod. En nedlasting koster typisk syv kroner, småpenger for de fleste, men uhorvelig mye til sammen for rettighetshaverne.

Med så mye penger bokstavelig talt i spill på nedlastbare, mobile plattformer, er det derfor nå et rotterace der ute for å finne den neste, nye vinneren på et enormt, globalt spillmarked bare et tastetrykk unna podens plattform. Henger den «gamle» kulturbransjen med i måten å tenke på?

Ut i fra en kommersiell tenkning er nok svaret nei. Det er ingen som har brukt sin kunnskap, sin kultur, sitt innhold til å lage et publikumsvennlig, kommersielt spill kun som underholdning og bare det. Hva det skyldes finnes det sikkert mange forklaringer på, men uten at jeg har funnet noen. Selv om spill er en svært selvfølgelig del av kreative næringer og ikke minst opplevelsesøkonomien i hele Europa, sitter det nok langt inne for mange i den «gamle» kulturbransjen å våge og ta underholdningsskrittet helt ut. Men når det gjelder formidling er saken en helt annen. Nyskapningen DigitaltMuseum, som er støttet av Norsk Kulturråd, skal bidra til at samlingene i norske museer skal «være lett tilgjengelig for alle interesserte, uavhengig av tid og sted.» Slik får de en helt annen tilgjengelighet for alle, akkurat slik Nasjonalbiblioteket er blitt Norges kollektive hukommelse og et helt enestående kulturelt gode.

Det er et tankekors at etter snart 10 år med uendelig mye prat og drøssevis av konferanser om kreative næringer er det fristende å antyde at de som så langt har tjent mest på dette er pressen, foredragsholdere, akademikere (utredninger), hoteller og samferdselssektoren. For ellers i Norden og EU er dette nå blodig alvor. Gjennom Center for Kultur- og Oplevelsesøkonomi (CKO) har danske myndigheter blinket ut matkultur, mote, dataspill og musikk som fire likestilte opplevelsessoner med like stort kommersielt potensiale. Når EU derfor har foreslått at Europas felles digitaliserte kulturarv Europeana skal inneholde 30 millioner objekter innen 2015, kan det høres ut som et underlig næringsmål, men for EU ligger det nå mye fremtid i falmet kultur.

I lys av de dyptgripende samfunnsøkonomiske endringene som nå pågår i alle andre land enn Norge, er det interessant å se hvor sendrektig Norge har vært på dette området, og det er nærliggende å hente forklaringen der svaret på manglende innovasjonsvilje ligger, i en oljesmurt økonomi som ikke må. Hovedutfordringen i Norge er ikke mangelen på aktivitet, men at det tilsynelatende blir så hjelpeløst lite penger og ny næring ut av det. Det blir derfor spennende å se hva den nye hanglingsplanen for kreative næringer, som kommer i år, vil vektlegge. 

Næringsminister Trond Giske uttalte på Virke-konferansen i høst at kulturbransjen ikke må være så redd for å lage ting som har et kommersielt potensiale. For mange, sa Statsråden, er for opptatt av bare å hente såkalt kred. fra kresne bransjefolk. I et gradvis mer kompetent kunst og kulturmarked bør langt flere kunstnere nå slippe frykten, men holde på kvaliteten og gå inn i feltet med åpne øyne uten reaksjonære fordommer. For å skape ny næring, som vi alle er avhengige av.           

Produktsjef for Kultmag de tre siste årene, William Dall, døde i romjulen, 69 år gammel. Gjennom Andrimne Forlag, hvor han var daglig leder, var han i 2002 med å kjøpe daværende Kulturliv fra Universitetsforlaget. Da magasinet ble solgt til Vårt Land Gruppen, senere Mentor Medier, på slutten av 2008, ble han med over som produktsjef. Etter planen skulle han avsluttet sin yrkeskarriere denne våren.

I sitt 70’år var planen at William i løpet av våren skulle trappe ned og vie tiden til restaurering av sitt Torp i Dalsland i Sverige, sammen med sin kone Lillian. Det var et langsommelig prosjekt, som William med nevenyttig kunnskap og iver gledet seg over og gjorde mest mulig ut av. Her levde naturen fritt og uanstrengt, som i Evert Taubes vakre Änglamark, en av Sveriges mange visesangere og kunstnere William satte høyt. Han moret seg alltid over gjensynet med Hasse og Tages underfundige og dypsindige humor som aldri gikk ut på dato, og Cornelis Vreeswijk infame og til tider svært opposisjonelle visekunst med alle sin lag. Helt siden William sammen med redaktøren av dette magasinet, Esben Hoff, kjøpte daværende Kulturliv fra Universitetsforlaget i 2002, var han en evig optimist på bladets og kulturlivets vegne. Selv om det har tatt tid, og han til tider mente at deler av kulturlivet både var ignorant og sendrektig overfor magasinets utvikling og fremtid, var han stolt over den posisjonen det etter hvert fikk. Som utdannet litograf fra Sverige, gikk han tidlig inn i reklamebransjen, for etter hvert å bevege seg mer og mer over mot bøker. Han trodde på boken som et effektivt kommunikasjonsmiddel, og satte sitt kresne kvalitetsstempel på praktutgivelser som Streif, På Trondhjemsk Vis, Stiftsgården og Levende mangfold for å nevne noen. Han hadde også en sterkt utviklet matinteresse, ikke bare som mat, men som en viktig del av vår historie. Nysgjerrighet og vilje til å lære nye ting var en viktig drivkraft gjennom hele livet. Han vil etterlate seg mange minner og spor. Våre tanker går til hans kone Lillian og hans to sønner John Henry og Thomas med familie.

Krisen er foreløpig avblåst for Det Norske Blåseensemble anno 1734, Norges eldste orkester i kontinuerlig drift. Først innstilte rådmannen i Halden på null støtte, men nå sier ordføreren at de står ved inngåtte avtaler. Den kan redde orkesteret – foreløpig.

 -Det nye politiske flertallet i Halden er innstilt på at vi skal overholde de avtaler vi har forpliktet oss til, sier nyvalgt ordfører i Halden kommune, Høyremannen Thor Edquist.

-For hvor lenge?

-Avtalen vi har nå gjelder til 2013. Etter det skal den reforhandles. Det er ingen tvil om at vi står foran en hestekur i Halden, men her må vi har flere tanker i hodet samtidig, og se på hva som skaper attraktivitet og gir byen inntekter. Både Allsangprosjektet på grensen og Det Norske Blåseensemble anno 1734 mener jeg bidrar til dette som kulturnæring. De er med å sette Halden på kartet, og skal vi få flere innbyggere og være en attraktiv næringskommune mener jeg dette er ett av grepene, sier ordføreren.

Det var i midten av november at Kulturdepartementet ble orientert om situasjonen, og i etterkant var det hektisk møtevirksomhet med alle tilskuddspartnerne for å avklare situasjonen. Da Kultmag fikk kjennskap til saken, ønsket ikke kulturetaten i Halden kommune å uttale seg, men henviste til kommuneledelsen. I korrespondansen henviste kommunen til avtalens § 5, hvor det heter:

Ved fastsettelsen av driftstilskuddet til den enkelte institusjon i det årlige budsjettforslaget skal tilskuddspartene ta utgangspunkt i et samlet tilskuddsgrunnlag som de er enige om på forhånd.

I det samme brevet skriver Halden kommune at: «Enighet om tilskuddsgrunnlag gjenspeiles dessverre ikke i tilskuddsbrevene fra Kulturdepartementet 7. og 13. januar 2011. Dette skyldes trolig manglende dialog mellom partene».

Forutsigbarhet

Styreleder i Det Norske Blåseensemble anno 1734, Ap-politiker og stortingsrepresentant Irene Johansen fra Østfold, er glad for at de har fått en foreløpig avtale med kommunen, men samtidig bedt dem avklare sitt fremtidige og langsiktige forhold til orkesteret.

-Vi har full forståelse for og skjønner at Halden kommune er i en presset økonomisk situasjon, men for oss var det viktig å avklare hva kommunen ønsker med ensemblet, også i et langsiktig perspektiv. Vi må ha en mer forutsigbar avtale, sier styreleder Irene Johansen.

Ifølge Johansen har avtalen mellom tilskuddspartene vært forlenget uten noen forhandlinger eller diskusjoner fram til 2011. Nå har Halden varslet at de vil reforhandle avtalen før den utløper, dvs at det må de ta initiativ til før 1.7.2012.

-Hva det er de ønsker har de ikke signalisert. Vi er derfor spent på hva dette ender opp i, sier hun.

Det er elendig kommuneøkonomi som gjorde at rådmannen i Halden kommune i sitt opprinnelige budsjettforslag for 2012 innstilt på at Haldens bidrag neste år skulle bli null kroner. Driften av Det Norske Blåseensemble anno 1734 er et spleiselag mellom Staten (KUD), Østfold fylke og Halden kommune etter modellen 70/15/15, samt egne inntekter (se hele saken på kultmag.no), hvor de har en egeninntjeningsgrad (billettinntekter og sponsorinntekter) på bare 5.7 prosent. Bidraget fra Halden kommune og Østfold Fylke har vært likelig fordelt med 4.5 millioner kroner på hver. Ensemblet teller i dag 31 ansatte hvorav 22 er utøvende blåsere likelig fordelt på messing og tre. De har rundt 115 produksjoner i året, og holder hus i Brygga Kultursal sentralt i Halden.

Ifølge styreleder Johansen har ensemblet nå laget en strategi for hvordan de kan bli mer synlige lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

-Vi kan helt klart bli mer tydelige på hva vi vil oppnå og hvordan, sier hun. -I dag bidrar Blåseensembletblant annet  i Østfold Operaen og andre lokale oppsettinger der vi ikke tar betalt og heller ikke får del av billettinntektene. Dersom vi skal øke egeninntjeningen for Ensemblet må vi også se på disse sidene av aktiviteten. Det må både fylkes- og lokalpolitikerne være innforstått med, sier hun.

Ved siden av sansen for å overholde inngåtte avtaler mener den nyvalgte Høyre-ordføreren Thor Edquist at hans parti har en bedre kulturpolitikk enn Arbeiderpartiet, som altså satt med makten i Halden før kommunevalget i høst.

- Som ordfører mener jeg det er viktig å se hele bildet, og i dette bildet hører også med at de må prøve å øke egeninntektene, sier han.

Styret i Det Norske Blåseensemble anno 1734

• Funksjon                    Navn                                      Oppnevnt av:
• Styreleder                   Irene Johansen                    Østfold fylkeskommune
• Nestleder                     Toril Brekke                           Halden kommune
• Styremedlem               Bjørn Simensen                   Østfold fylkeskommune
• Styremedlem               Ida Frederiksen                   Østfold Fylkeskommune
• Styremedlem               Per Magnus F. Sandsmark    Halden kommune
• Styremedlem               Øystein Andersen                   Halden kommune
• Styremedlem               Geir Holm                               Ansatterepresentant

Finansiering (i millioner kroner) for 2011:

Hvem                         Beløp

Staten KUD                 19.486

Østfold fylke                4.5

Halden kommune         4.5

Egeninntekter             

Hva vil være de viktigste kunnskapsbehovene for aktører som utformer og forvalter kulturpolitikk i tiden fremover? Dette er et av hovedspørsmålene til Kulturdepartementets FoU- utvalg som skal levere sin rapport i april 2012. I dag finnes ikke korte og enkle svar på dette spørsmålet.

Kommunene har ansvar for å utforme og forvalte kulturpolitikk på lokalt nivå. Hva vil være deres viktigste kunnskapsbehov? Sett i et helhetsperspektiv vet vi forsvinnende lite om samspillet i lokalt kulturliv, i og mellom aktiviteter, aktører, deltakere, organisering, samarbeid, finansiering, kompetanse, kvalitet, etterspørsel, muligheter, begrensninger, prosesser…

Joda, det finnes utredninger og rapporter, men det finnes ikke grunnleggende helhetlig og sammenhengende kunnskap. Det nærmeste vi kommer kommunesektorens kulturpolitiske utfordringer er rapporten Kommunal kultursektor i endring som Norsk kulturråd står bak. Denne reiser imidlertid minst like mange spørsmål som den gir svar.

Det er en vanskelig oppgave utvalget har fått, og de har sikkert allerede diskutert både rammer og innfallsvinkler, kultur og kulturbegrep. Men om vi nå holder fast på det lokale. Hva er relevant kunnskap for lokalt kulturutviklingsarbeid? Hvem har den nødvendige helhetsoversikten og kompetansen for å bestille og få fram denne kunnskapen? Hvilke innfallsvinkler og innsatsfaktorer snakker vi om?

Det kom nylig en svensk rapport, NOLL KOLL[1], som har sett på oppfølging av svenske kommuners kulturvirksomhet mht innsats, utbytte og kvalitet. De hadde en gjennomgang av 5 ulike kommuner, men fant ikke noen form for systematisk FoU-virksomhet av egne kulturtiltak og investeringer. De sammenligner funnene for kultur med andre kommunale sektorer og finner at kulturfeltet skiller seg ut med manglende strategier for vurdering og oppfølging av egne tiltak og bevilgninger. De henviser spesielt til skolesektoren der det finnes gode systemer for måloppnåelse mht økonomi og kvalitet. Det er ingen grunn til å tro at det er store forskjeller mellom Norge og Sverige på dette området.

Det er likevel ikke vanskelig å finne gode eksempler på at kultur er viktig. I Venezuela vokste det på 70-tallet fram en bevegelse – El sistema – som i utgangspunktet er et sosialt system for å bekjempe fattigdom der musikk brukes som verktøy for sosial forankring og utvikling. I tillegg til å ha lykkes med sitt sosiale prosjekt, har El sistema også frambrakt dyktige musikere og dirigenter.

Hva skal til for å oppnå det samme i Norge? Vi har allerede mange gode redskaper, være seg kulturskoler, den kulturell skolesekk, frivillige kulturaktiviteter eller profesjonelle kulturinstitusjoner. Men vet vi at det fungerer slik vi vil, at det gir de gode resultatene vi håper og tror skal komme? Hva skal til for at alle barn og voksne får tilgang til meningsfull egenaktivitet og gode kulturopplevelser som kulturloven sier? Hva skal til for at alle får utviklet talent, kreativitet, selvfølelse og oppleve gleden over å mestre? Hva trenger vi av kompetente kulturarbeidere for å sikre kvalitet i alle ledd? Og hvordan bidrar vi til å utdanne slike kulturarbeidere? Svarene på disse spørsmålene er viktige innfallsvinkler for god samfunnsutvikling, fordi kultur og kulturaktiviteter er gode innfallsvinkler til, og utløsere for, det samfunnet etterspør – nemlig utvikling og nyskaping – på alle felt.

I forslag til budsjett for perioden 2014-2020 foreslår EU å bevilge 1.8 milliarder Euro, eller i overkant av 14. milliarder norske kroner. EU mener dette vil være sårt etterlengtete penger for å “booste” kultur og kreative næringer i Europa, som EU antar vil bli en betydelig bidragsyter til nye jobber og vekst i Europa i årene som kommer. Det nye programmet vil fordele pengene slik:

• Hva                                                    Beløp (i mill. Euro)
• Kino og audiovisuelt                    900 millioner
• Kultur                                                 500 millioner
• Bankgarantier                                  210 millioner
• Publikumsbygging                         60 millioner 

De mest originale forslagene er de to siste på denne listen: bankgarantier og Publikumsbygging og nye forretnings-modeller. Den nye garantien fra EU skal gjøre det enklere for småforetak og entreprenører å ta opp lån på til sammen 1. milliard euro. EU mener at støtten fra dem blant annet vil bidra til at 300. 000 artister/kunstnere vil kunne nå et langt større publikum utenfor sitt eget hjemland, mer enn 1.000 europeiske filmer vil få distribusjonsstøtte, minst 2.500 europeiske kinoer vil motta støtte for å sikre at minst 50 % av filmene kommer fra Europa, 5.500 bøker og andre litterære verk vil motta oversetter-støtte, kulturarbeidere vil få tilbud om alternativ etterutdaning, som også gjør dem i stand til å arbeide bedre internasjonalt. Budsjettet til Kreative Europa erstatter Kultur og MEDIA programmet, som har støtte kultur og medie-sektoren i mer enn 20 år. Budsjettforslaget betyr en økning på 37 %. Kultur og kreative næringer står for 4.5 % av EUs BNP.

Det er ikke lett å vite hvilken utdanning man skal velge. Men det er nå åpenbart at ikke «alle» kan bli noe kreativt. 

«Kandidater i humanistiske og estetiske fag er en gruppe som lenge har slitt med store mistilpasningsproblemer…i alt 27,7 prosent var mistilpassede i 2009 fordelt på 6,6 prosent arbeidsledige, 8,7 prosent undersysselsatte og 12,3 prosent i irrelevant arbeid», skriver NIFU, Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning i den siste Kandidatundersøkelsen, som årlig kartlegger hvor de ferdige studentene blir av. Ordet «mistilpasset» kan virke lite veltilpasset, men oversatt betyr dette at over ¼ av kandidatene ikke opplever at de får relevant bruk av utdannelsen i det yrket som for tiden er deres hovedinntektskilde. «Det finnes et sug mot kunstneryrkene i den forstand at det er svært mange som gjerne vil arbeide med kunst og kultur. Samtidig finnes det grenser for hvor mange billedkunstnere eller skuespillere det er rom for», uttalte forsker og professor ved Telemark-forsking, Per Mangset, i en artikkel om kunstneryrkene i Kultmag. Mangset legger for ordens skyld til at «kunstnerlivet er dessuten ingen dans på roser». Dette er noe som understrekes i den ferske rapporten fra samme sted, «Teater som fag, kall og yrke». Her konkluderer forskerne, slik jeg tolker med en god porsjon understatement, at «scenekunstfeltet er preget av en viss overrekruttering». Helt konkret betyr dette at det nå utdannes årlig 90 skuespillere, mens vi bare har bruk for 25. I tillegg kommer alle dem som tar en kostbar, lignende utdannelse i utlandet. «Knapt noen annen utdannings-institusjon har så mange søkere per studieplass som Kunsthøgskolen i Oslo», sier rektor ved skolen, Cecilie Broch Knudsen, i artikkelen i Kultmag.

I dette bildet hører det med at andelen som har fast ansettelse ved de etablerte kulturinstitusjonene synker, mens antall frilansere og selvstendig næringsdrivende øker betydelig. Mange må spe på inntekten med annen type arbeid. Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) var det i 2009 nær 34.000 foretak innen kulturnæringene i Norge, og til sammen mer enn 120.000 sysselsatte. Langt den største veksten har kommer i enkeltmannsforetak innen kunstnerisk virksomhet, som omfatter scenekunst, visuell kunst og musikk.

De faste jobbene blir færre, flere kjemper om jobbene som finnes, husprisene (både leie og kjøp) øker i storbyene, som vokser. Og det er her jobbene finnes, med mindre man da er en så ekstremt sterk og etablert merkevare at det ikke spiller noen rolle hvor man bor.

For den steinrike oljenasjonen Norge, som for tiden skriker etter teknisk-naturvitenskapelig kompetanse, er det nå sånn at de minst populære utdanningene har de beste fremtidsutsiktene. Allikevel er det altså kø av dem som velger usikkerhet, lav lønn, uforutsigbarhet og ikke kreditt-verdighet for å leve ut drømmen om en dans på roser, som altså for veldig mange blir en dans på noe ganske annet. Dette er delvis en villet situasjon, men også en naturlig konsekvens av at Norge, som resten av Vesten, i dag lever av kunnskap, ikke fysisk vareproduksjon.   

Det er ingenting som tyder på at veksten i kreative næringer vil avta i årene som kommer, men det vil være sløsing med både talent og ressurser om ikke de som utdanner seg innenfor fagene får relevante yrker. Samtidig er det helt misforstått at tekniske yrker, som ingeniør, ikke har et betydelig kreativt element i seg; det er bare byggeklossene, eller faktorene, som er annerledes. Da Aker i 2006 lanserte reklamefilmen «Knekke nøtter» av Erik Poppe, var det nybrottsarbeid i mange henseende. Ikke bare var lengden og budsjettene helt hinsides bransjestandard, den beveget også befolkningen, som jo er målet med all reklame. Aker brukte her det kreative for å vise hvor kreative deres ingeniører må være – og alltid har vært – for å løse krevende tekniske utfordringer. Og her får du til og med godt betalt for å være det. En nyansert fremstilling av det å være kreativ vil derfor tjene alle parter – også når scenekanten blir fremstilt som den tøffeste kanten å være på.  

Jeg har sviktet mine egne! Jeg har ikke vært på teater i år, jeg har bare vært på et fåtall konserter, besøkt alt for få museer og jeg har nesten ikke vært på kino.

Jeg går gatelangs i København og snur meg skamfull bort fra Den Kongelige Teaters megastore plakat som skriker mot meg ” Gå mer i teateret! ”. Jeg vender i døra til byens museum over dansk design og ofrer ikke en tanke på kinotilbudet som ligger bort i gata for hotellet hvor jeg bor. Det er ikke det at jeg ikke vet hvordan jeg skal løse billett, hva jeg bør ha på meg på i operaen eller når jeg skal klappe under en symfonisk konsert. Jeg er mer enn bevandret – men går oftere og oftere forbi våre venner i kulturen. Hvorfor?

De få gangene jeg har vært en publikummer har det selvsagt grepet meg at dette må jeg da gjøre oftere – jeg har sågar vært ute med gode venner og sett hvor fint det er å gjøre noe sammen, oppleve konsert, sammen, nyte god mat etterpå og samtalt mer eller mindre innsiktsfullt om tildragelsen. Jeg har til og med lovet meg selv at dette skal bli en vane. Men hva skjer? Jeg kjøper ikke det nødvendige årsabonnementet eller blir medlem av venneforeninger eller andre tiltak som jeg vet vil forplikte meg til å bli en hyppigere publikummer.

Nå er det en mager og dårlig trøst at jeg ikke er alene om dette sviket. Vi er mange som ikke kommer tilbake, som ikke finner sammen med venner og slutter seg til skaren av trofaste publikummere. Nå er det vel slik at dette unike kjernepublikummet, vi som har passert femti, har god tid og god råd, er et utdøende og et lite framtidsretta potensiale. Vi bør i hvert fall ikke være primærgruppa for kulturens markedsstrategier, det er allerede alt for mye grått hår, spaserstokker og gåstoler i norske kultursaler. Jeg må vel ile til å be om å bli misforstått rett; vi skal ha folk over 50 i salen også, hyppig gjentagende besøk av gamliser skal vi selvsagt ha mer av, men vi bør se litt på hva er det som skal til for at volumet, aldersbredden og den sosiokulturelle miksen blir mer i tråd med hvordan samfunnet tross alt ser ut – der ute!

Jeg vender tilbake – og mot meg selv, jeg den frafalne publikummer må selvsagt oftere fortelle til mine venner at gårsdagens konsert var fantastisk – lit på min ord løp og kjøp! Jeg må selvsagt oftere tromme sammen venner til en felles teateropplevelse – en planlagt helaften for vennskapets og fellesskapets skyld. Jeg må sågar lete opp noen venner som jeg vet ikke er så interessert i teater, finne et velegnet stykke dramatikk som ikke skremmer livet av dem og en tatersalong som jeg vet er flinke til å ta i mot folk, hvor vi slipper å stå i kø for et glass vin eller toalettbesøk i pausen. Kort sagt hvor vi kan føle oss som hjemme – hvor vi blir mottatt som venner. Vi er et stort potensiale, vi frafalne. Vi  vet litt om hva som skal til for å trekke oss selv ut av den uinteresserte tilstanden – men vi trenger hjelp fra tilbyderne. Kunst- og kulturlivet (som lever på siden av det virkelige livet), må snakke til oss slik at vi forstår og tror på dem når de lover oss en uforglemmelig helaften.

 Da vil vi huske dere – som gode venner. Som vi vil komme tilbake til igjen, igjen og igjen…