Fire år etter det norske Mangfoldsåret i 2008 er det bevegelse i det norske kulturfeltet. Men det går ganske sakte.

«Jo mer en henvender seg til markedet, desto mer åpen er en for andre stemmer, nye tilnærminger og samtidsproblematikk», sier personen «James» i rapporten «Et skritt tilbake?» (Norsk kulturråd 2011), en sosiologisk studie av unge norske kunstnere med innvandrerbakgrunn, ført i pennen av forskerne Anders Vassenden og Nils Asle Bergsgard. Selv om undersøkelsen ble sterkt kritisert da den kom ut, blant annet fordi den bare hadde et lite utvalg på 20 personer, har den noen interessante funn. En annen av informantene, »Alexandra», sier det slik: «Jo, den kommersielle underholdningskulturen lykkes jo å speile miksen i folket…jeg kjenner jeg blir sur når jeg hører Anniken Huitfeldt si at NRK har lyktes i å vise mangfold. Ja, men kun i underholdningskulturen».  «Tony»: «Og det er også en av grunnene til at det er flere minoritetsaktører som blir kommersielle, på en måte. Det er fordi de er tvunget inn i det. Fordi det er der du får støtte». Kombinert med funn i andre forskningsprosjekter skriver forskerne at «dette medfører videre at jo mer institusjonell kunstarten er, desto mer konservativ tenderer den mot å være. Blant kulturpolitiske forskere har det blitt pekt på at kunsten i institusjonene er «trygg og populær», og institusjonene er «tungrodde, endringsfiendtlige og til forveksling like». Eller enda mer forenklet (og popularisert): Jo større og mer penger de får fra Staten, desto mer konservative er de. Tidligere kulturminister i Sverige, sosialdemokraten Leif Pagrotsky, som gjennomførte sitt mangfoldsår to år tidligere, i 2006, var om mulig enda mer forbauset over tilstandene: «Som nyutnevnt kulturminister var jeg overrasket over hvor kort kultursektoren hadde kommet i forhold til mangfold og kulturell integrering. Forbauset fordi det nettopp er i kunst og kulturfeltet at nye ideer og tanker fødes, i en sosial og humanistisk nyskapning gjennom åpen dialog. Det er her sansen for det unike, det ulike, det provoserende, det spørrende, opprøret mot makten, det stedet hvor alle våre demokratiske idealer – og måter å leve på – settes på prøve.  Jeg trodde at kulturen lå i forkant av samfunns-utviklingen, at den var rask med å reagere på nye rammebetingelser i samfunnet og ta vare på nye muligheter. I dette tilfellet var det nesten tvert om. Det var svært skuffende – og følgelig en stor utfordring», skrev Pagrotsky i et essay i boken «Mangfold eller enfold», som Trond Giske utgav på slutten av nettopp Manfoldsåret. Med andre ord forbausende likt det  informantene i undersøkelsen hadde opplevd.

Men siden det norske mangfoldsåret i 2008 har NRK blant annet vist dramaserien «Taxi», hvor mange pakistanere hadde ledende roller. Regissør for serien var norsk-pakistanske Ulrik Imtiaz Rolfsen, som blant annet også laget Izzat, og regisserte de norske filmene «Varg Veum – Bittre Blomster» og «Den Siste Revejakta». Og Det norske teatret i Oslo, som i sin tid blant annet ble opprettet for at bondeungdommen skulle ha tilgang på nynorsk-teater i bokmålspreget hovedstad, har innført satsingen «Det multinorske», som er skuespillerutdanning for studenter med innvandringsbakgrunn.

Utdanningen er treårig og vil lede til en bachelorgrad, hvor de som fullfører vil få tilbud om ett praksisår med lønn på Det Norske Teatret. I disse dager er det opptaksprøver og studiestart er høsten 2012. Stavanger symfoniorkester har konserter på arbeidsplasser med høy andel ansatte med innvandrerbakgrunn.

Det er med andre ord bevegelse og ikke alt av stort og smått som skjer, når heller frem til de som sitter og teller i departementene. Men ingenting blir endret over natten. «Du må huske på at de store statsinstitusjonene har mange hensyn å ta. Det er ikke bare å endre seg over natten», sier en sentralt plassert kilde. Mangfoldsåret skapte støy og oppmerksomhet, frustrasjon og myr kritikk. Men uten markeringen kan man jo lure på hvor langt vi hadde vært i prosessen.

Og det er noen underlige paradokser ute og går her. Det er to av verdens mest pengedrevne sektorer, internasjonal toppfotball og finans, som har vært desidert flinkest på naturlig integrering, for i denne verden er jakten på resultater altoverskyggende. Men det er kunst og kultur som snakker mest om mangfold og integrering.

Det er litt trist å lese at vellykkede publikumsutviklingstiltak legges ned eller ikke gjennomføres på grunn av manglende finansiering eller økonomi. Er ikke det nettopp noe av den langsiktige gevinsten med publikumsutvikling, at man kan få utvidet sitt markedsgrunnlag?

Og enda mer underlig blir det når man har som oppgave å nå ut til nye grupper og de som tradisjonelt ikke deltar. Hvis ikke aktørene selv vil utfordre sosiologiske teorier og kulturkonsumstradisjoner, så kan arbeidet med å inkludere flere publikummere fort gå litt trått.

Nils Petter Nordskar, prisbelønnet reklame- og kommunikasjonsnestor, utfordret oss på konferansen ”Arts and Audiences” under Festspillene i Bergen i fjor om ikke bare å tenke annerledes, men dramatisk annerledes. Kloke Lisa Baxter minnet oss samtidig på at vi som publikum verken er kveg eller kan puttes i små bokser med sløyfe på og si: sånn er du og du er sånn. Men at du må kjenne ditt publikum som mennesker for å kunne kommunisere og formidle reell verdi. Det som har gjenklang hos noen, kan bety fint lite for en annen.

Når jeg spurte Johanna Maula, tidligere sjef ved det internasjonale kultursenteret Caisa i Helsingfors hvordan hun klarte å inkludere så mange ulike publikumsgrupper, svarte hun ganske enkelt: ”Ansett dem!”. Bredden i arbeidstokken var stor, noe som resulterte i enda større engasjement i ulike grupper. Om man ikke har anledning til å utvide organisasjonen sin med flere ansatte, er en god vei å gå og involvere frivillige. Et av mange viktige og gode funn i analysen ”Arts audiences: insight”, utgitt av det engelske kulturrådet, peker på en potensiell gruppe publikummere som har liten erfaring fra kunst- og kulturopplevelser. De har begrenset økonomi, men sterk fellesskapsfølelse og ønske om å bidra til samfunnet.  I stedet for å overtale dem til å bli billettkjøpende publikum, inviter dem inn i organisasjonen som frivillige. Nedslagsfeltet øker og du er enda nærmere flere publikummere.

I den nyutgitte rapporten ”Customer Relationship Management – datafangst og databruk”, utarbeidet av Emma Lind og Egil Bjørnsen ved Agderforskning på oppdrag av Arena USUS og Norsk publikumsutvikling, kommer det frem at det er få aktører som aktivt bruker publikumsdata til å segmentere sitt publikum, og enda færre skreddersyr markedsføringstiltak basert på den informasjonen de innhenter. De konkluderer med at potensialet er stort.

Å skreddersy digital kommunikasjon er ikke en uoverkommelig oppgave, verken teknisk eller økonomisk, men det kan være verdt å minne om publikumsgrupper som ikke har internett som sin foretrukne kommunikasjonskanal. I en nettavstemning i The Guardian sitt Culture Professional Network, stiller de spørsmålet om kultursektoren kommuniserer godt nok med eldre publikummere. 77 % mener at eldre kan risikere å bli satt på sidelinjen etter hvert som nye kommunikasjonsformer tar over. Erlend Nyhammer i Comte Analysebyrå har minnet oss om at eldre ikke nødvendigvis er kulturelt passive av egen vilje, men at det er andre faktorer som hindrer deltakelse. Det støttes også i segmenteringsanalysen til det engelske kulturrådet. For gruppen ”eldre og hjemmekjære” kan gode grep være å organisere transport, kanskje justere tidspunkt – og ikke minst samarbeid med frivillige. Og ikke bare for de hjemmekjære, men for de aller fleste av oss: Det kan være lurt å posisjonere tilbudet som en sosial opplevelse.

 Med unntak av savnet bagasje i San Petersburg, som for øvrig kom til rette igjen morgenen etter, gikk resten av turneen knirkefritt.

 31. januar:

Det er under én uke igjen til premiere på Radio Barents og det er full aktivitet på Scene2. I garderoben sitter tre syersker og jobber som helter for å få de siste kostymene klare til premieren og den presseansvarlige ligger på telefonen for å få pressedekning på forestillingen. For noen dager siden ble åpningslåten innspilt med undertegnede på vokal, og nå er jeg tilbake i regiassistentstolen, denne gangen med sufflørhatten på. Fra scenen høres både norsk, samisk, skoltesamisk, svensk, svorsk og russisk, og derfor er det godt å ha kommunikasjonstilrettelegger Bjarge Schwenke Fors ved min høyre side med det russiske manuset for hånden.

4. februar:

Som seg hør og bør for en generalprøve gikk heller ikke alt som det skulle under generalprøven på Radio Barents 111. Godt! Da er alle ekstra skjerpede når det virkelig gjelder. Etter endt gjennomgang gir regissør Franzisca Aarflot de siste tilbakemeldingene til skuespillere og teknikere, og folk går slitne men oppspilte hjem for å sove og slappe av før premieren.

5. februar:

Klokken er 21.05 søndag 5. februar og premieren er overstått. I kafeen på Scene 2 sitter skuespillere og pensjonister som har medvirket i forestillingen. På bordene står vafler, vodka, rugbrød, russisk salami, norsk skinke, sylteagurker, hvitløkssmør og tranebærjuice, rømme og syltetøy. Premierefesten er en stille og fin affære med taler og gaveutdeling til alle de medvirkende. En forestilling som har vært med Samovarteateret i form av forprosjekt, tanker og ideer gjennom mer enn to år har omsider fått sin fødsel. Nå skal forestillingen spilles fem ganger til i Kirkenes før ensemblet og teknikerne legger ut på en to uker lang turné i Norge og Russland.

8. februar:

I dag spilles Radio Barents 111 to ganger. Kveldsforestillingen er en ordinær forestilling, men til matinéforestillingen har vi fått storfint besøk; pensjonister fra Sør-Varanger pensjonistforening og Petchenga veteranklubb begynner å sige inn i kafeen rundt klokken 12.30. Vi har også invitert pensjonistforeningen i Sevettijärvi, men de hadde dessverre ikke mulighet til å komme. Til gjengjeld kommer det et russisk kor som opprinnelig var i Kirkenes for å synge sammen med Crescendo, og vi er veldig glade for at de tar turen innom. Vi ønsket å arrangere en visning med bevertning og rom for samtaler som takk for at de har stilt opp for oss flere ganger i forbindelse med denne forestillingen. Det er flott å se så mange mennesker fra forskjellige nasjonaliteter samlet i salen og på scenen.

11. februar:

Siste spilling i Kirkenes er unnagjort, det er lørdag og i morgen går turen videre til Tromsø. Turneen i Norge og Russland skal avvikles med fly, så for å få det til har vi besluttet å pakke alt i kofferter. Når vi er ferdig pakket står vi på Scene 2 med 24 kolli bagasje fordelt på 10 reisende. Reisen til Tromsø og Oslo er vi ikke bekymret for, men erfaring tilsier at det ikke vil gå like knirkefritt når vi skal over til Russland. Så vi har forberedt oss godt med side opp og side ned med tollpapirer, dokumentasjon, fotografi av utstyr og uante mengder med stempel. Så vi er optimistiske, ferdigpakket og klare til å ta denne grensefortellingen ut i verden.

Hanne Mathisen Haga er aspirant ved Samovarteateret i Kirkenes.

Heltidsansatte i kunstnerisk virksomhet og underholdningsbransjen hadde en gjennomsnittlig månedslønn eksklusive overtidsgodtgjørelse på 37 000 kroner i 2011, noe som var en økning på 6,0 prosent, eller 2 100 kroner fra året før. Men størst var økningen for yrker med akademisk bakgrunn med hele 9.6 prosent. Den gjennomsnittlige lønnsøkningen i Norge i fjor var på 4. prosent.

Det viser fersk lønnsstatistikk fra SSB. Gjennomsnittlig månedslønn eksklusive overtidsgodtgjørelse for heltidsansatte i kulturell virksomhet, underholdning og fritidsaktiviteter var 35 700 kroner per oktober 2011. Dette er 1 100 kroner, eller 3,2 prosent, mer enn på samme tid året før. I denne kategorien inngår blant annet kunstnerisk virksomhet, underholdning, drift av biblioteker, museer, arkiver og lignende, sports- og fritidsaktiviteter samt drift av fornøyelsesparker.

Akademiske yrker, som er en stor gruppe innenfor området med blant annet musikere, skuespillere, dansere og regissører, hadde en gjennomsnittlig månedslønn på 39 900 kroner i 2011, en økning på 3 500 kroner eller 9,6 prosent fra året før. Høyskoleyrker, hvor man blant annet finner sceneteknikere og inspisienter, hadde en gjennomsnittlig månedslønn på 33 000 kroner. Deres lønn økte med 2,2 prosent. For heltidsansatte innen biblioteker, museer og arkiver, økte gjennomsnittlig månedslønn med 1 600 kroner, eller 4,7 prosent. Det gir en snittlønn på 35 400 kroner i måneden. Andre akademiske yrker, som blant annet arkivarer og konservatorer, hadde en månedslønn på 37 600 kroner, mens tilsvarende lønn for høgskoleyrker var 34 200 kroner per 1. oktober 2011. Dette er en økning på henholdsvis 5,6 og 4,0 prosent fra 2010. Ansatte i sports- og fritidsaktiviteter og fornøyelsesparker hadde en månedslønn på 34 600 kroner, og bare en økning på 0,3 prosent.

Spillsuksessen Angry Birds, utviklet av det finske selskapet Rovio, er nå verdsatt til over 13 milliarder kroner, 10 milliarder mer enn SAS. Med så mye penger bokstavelig talt i spill på nedlastbare, mobile plattformer, er det derfor nå et rotterace der ute for å finne den neste, nye vinneren på et enormt, globalt spillmarked bare et tastetrykk unna podens plattform. Henger den «gamle» kulturbransjen med i måten å tenke på? For det åpenbart at det er i møtet med teknologi og innovasjon at man både når nye brukere, når lenger ut og underveis også kan tjene penger. Det siste er fortsatt uinteressant for enkelte, men heldigvis for stadig færre. 

Selv om spill er en svært selvfølgelig del av kreative næringer og ikke minst opplevelsesøkonomien i hele Europa, sitter det nok langt inne for mange i den «gamle» kulturbransjen å våge og ta underholdningsskrittet helt ut. Men når det gjelder formidling er saken en helt annen. Nyskapningen DigitaltMuseum, som er støttet av Norsk Kulturråd, skal bidra til at samlingene i norske museer skal «være lett tilgjengelig for alle interesserte, uavhengig av tid og sted.» Slik får de en helt annen tilgjengelighet for alle, akkurat slik Nasjonalbiblioteket er blitt Norges kollektive hukommelse og et helt enestående kulturelt gode.

Det er et tankekors at etter snart 10 år med uendelig mye prat og drøssevis av konferanser om kreative næringer er det fristende å antyde at de som så langt har tjent mest på dette er pressen, foredrags-holdere, akademikere (utredninger), hoteller og samferdselssektoren. For ellers i Norden og EU er dette nå blodig alvor. Når EU derfor har foreslått at Europas felles digitaliserte kulturarv Europeana skal inneholde 30 millioner objekter innen 2015, kan det høres ut som et underlig næringsmål, men for EU ligger det nå mye fremtid i falmet kultur.

I et gradvis mer kompetent kunst og kulturmarked bør langt flere kunstnere nå slippe frykten, men holde på kvaliteten og gå inn i feltet med åpne øyne uten reaksjonære fordommer. For å skape ny næring, som vi alle er avhengige av.            

”It takes a village to build a brand”, er det et ordtak vi har laget med utgangspunkt i et afrikansk ordtak «it takes a village to raise a child». Skal man lykkes med å skape en merkevare, må tydelige assosiasjoner være knyttet til den – både for dem som arbeider med produktet, men også i en større, kollektiv bevissthet.

For en liten gard i Sogn og Fjordane som produserer opera og selger kulturbasert reiseliv, er det ingen lett oppgave å skape denne kollektive bevisstheten. Det tar selvsagt tid, det krever en enorm innsats, strategisk teft og viljestyrke. Men vi synes at vi er på rett vei. Siden vi startet opp Åmot Operagard i 2004 har vi hatt høy grad av synlighet i både regionale og nasjonale medier, og vinteren 2010/2011 ble vi kåret til et av verdens beste reisemål av CNN.

Hadde vi bare flaks? La oss spole tilbake til våren 2010: Åmot Operagard er en merkevare. Operagarden har fått en identitet. Men hvordan kan den beskrives, og hvordan kan vi best kommunisere den til omverdenen? Det var en omstendelig prosess som ble satt i gang da vi bestemte oss for å reevaluere og kartlegge bedriftens – og vår –funksjon. Vi ville gjøre det klart hva omverdenen vil oppfatte oss som, og innta en tydelig posisjon både nasjonalt og internasjonalt.

Først måtte vi kartlegge bedriftens kjerneverdier. Disse hjalp oss å legge grunnlag for en ny visuell identitet – per i dag kjennetegnes den først og fremst av vår strategiske bildebruk, som står svært sentralt i enhver presentasjon av bedriften: Åmot Operagard er ikke bare låvebygninger, kulturlandskap og operastjerner– men også vi som bor og jobber her. Vi er personlige men ikke private i merkevaren.

For alle som driver med kulturbasert næring er det viktig å framstå som positivt annerledes enn konkurrentene. Vi landet til slutt på KINE, som er en forkortelse av våre kjerneverdier: Åmot operagard rommer kontraster, er inkluderende, nyskapende og ekte. Et eksempel: Vi tror at det å tilby opera i vante og trygge omgivelser som en låve fra 1800-tallet kan vi utfordre publikum, og vi vil at de skal overraskes – på positiv måte. I denne prosessen var vi helt avhengig av gode hjelpere: Mette Fagerli var vår merkevarebygger, Camilla Holcroft, grafisk design/art direction og Dagrun Reiakvam, foto.

Da høsten kom, ble vi invitert til å delta i et markedsmøte i New York. Vår agent, The Travel Designer, skreddersyr personlige og unike reiser i Norge for det amerikanske high-end markedet. Dette ble selve svenneprøven for vår nye strategi. Hvordan kunne vi lykkes på andre siden av Atlanterhavet?

Kort oppsummert: Vi tilpasset oss. Plutselig var vi blitt The Opera Farm, og vi møtte fremtidige kunder med de samme verdiene som de ville møte på Åmot Operagard. På Manhattan i New York ga vi gjestene et personlig møte, slik som de ville ha opplevd på Åmot, både med en hjertelig velkomst, bruk av opera, mat og service. Under operagårdens ferske logo, bildene av låve, tun og oss selv, stod vi som en forlengelse av gården – og det likte både kundene og CNN.

Vi klarte å formidle at vi ønsker at våre gjester og publikum skal sees som mennesker. Mennesker liker å bli sett. Mennesker liker å være en del av noe. Og mennesker liker å bli husket. For en bedrift på en gård i Sogn og Fjordane som ikke kan konkurrere på en storskala, må man velge en alternativ strategi for å vinne publikums oppslutning.

For oss gir KINE uunnværlige råd på veien mot suksess. Våre kjerneverdier påvirker alt vi gjør! Fra arbeidet med utvikling av den kunstneriske profilen, til hva vi selger av opplevelser i byggene, til hvordan en meny blir satt sammen. Vi er nå i gang med ombygging av låven. For hvert løsningsforslag som kommer opp, spør vi oss selv som er dette er kontrastfullt, inkluderende, nyskapende og ekte nok? Er svaret nei, legger vi om kursen.

Steinar Sørli og Yngve Brakstad eier og driver Åmot Operagard. De skal fremover være faste bidragsytere i vår nye spalte Næringsvett.

Risør: Risør Trebåtbyggeri skapte renessanse for egen drift og håndverk da de bidro til eikebølgene på taket til det nye konserthuset Kilden i Kristiansand. Gammelt håndverk parret med ny teknologi skaper nå nye muligheter for flere bransjer.

Kultmag nr. 2/2012

Mens trebåtmarkedet er i ferd med å forsvinne og håndverket dør ut, rir Risør Trebåtbyggeri nå bølgen de skapte for egen bedrift etter det krevende oppdraget. Finske ALA architects’ vinnerutkast inneholdt et svært, bølgeformet vegg- og takelement. Byggentreprenør Trebyggeriet i Hornnes ville legge inn anbud med en tentativ løsning på utfordringen og foreslo et samarbeid med trebåtbyggerne i Risør. Med deres kompetanse, kreativitet og teknologiske nyinvestering kunne de få til den innovasjonen som var nødvendig.  

- Det var en kjempeutfordring og et fantastisk svar på investeringen vi gjorde for tre år siden, sier Ole-Jacob Broch, daglig leder ved Trebåtbyggeriet i Risør.

Den lille bedriften, som er grunnlagt på den maritime kulturhistorien som nå er i ferd med å dø ut,  bygde den siste, store trebåten i 1997. For å styrke posisjonen i andre markeder innenfor blant annet bygg, ble det investert i en femakset cnc-maskin (computer-numerologi-computer); en fres som utformer komplekse deler via dataoperatørens kodinger. Totalkostnad for maskin, tilpasning av lokalene og opplæring i teknologien var på omkring tre millioner kroner.

I grenseland i jakten på nye markeder

- Det å få en forespørsel som lå i grenseland av kompetansen vi da hadde var utrolig spennende. Det er nettopp dette mye av trebåtkulturen dreier seg om; det kreative, oppfinnsomme og nyskapende, fortsetter Broch.

Dermed har Risør Trebåtbyggeri vist at en utdøende næring likevel kan få en renessanse med ny teknologi og i tillegg åpne for helt nye muligheter innenfor blant annet arkitektur og design.

- Vi ser det på utviklingen. Innen bygg lager man former bedriftene ikke kunne lage tidligere. De ville vært alt for arbeids- og ressurskrevende. Med de nye cnc-maskinene er det nesten ingen begrensninger for hav som er mulig å få til, sier han.

- Det åpner også for nye muligheter for arkitektur og design?

-Absolutt, det lages utrolig mye spenstig arkitektur hvor man former treverk gjennom cnc-maskiner. For oss som båtbyggere er det veldig fascinerende. En tradisjonell bygningssnekker bruker vinkel og lodd, nå ser vi at det brukes mer og mer organiske former, også i hus, sier han.

I tillegg til å produsere og overflatebehandle eikebordene i Kildens bølgevegg, hadde trebåtbyggeriet oppdraget med å sammenstille de enkelte elementene, totalt 127 stykker på mellom 49 og sju kvadratmeter. De største veide 3,5 tonn. Elementene ble deretter sendt på en lekter fra Risør til Kristiansand. Teater- og konserthuset ble offisielt åpnet 6. januar. 

-Vi har fått utrolig mye kred for jobben vi gjorde for Kilden, både i forhold til nøyaktighet og kvalitet. Samtidig hadde vi oppdrag for Bosvik, som utførte eikeinnredningen i operaen i Bjørvika. I ettertid har vi gjort jobber for Nasjonalmuseet for kunst via arkitektfirmaet mmw (Magne Magler Wiggen), et oppdrag jeg ellers ikke tror vi kunne ha regnet med, sier han.  

Sviktende rekruttering

Men på tross av suksess på nye markeder for Trebåtbyggeriet i Risør, står det generelt elendig til med trebåtbyggerfaget og lang rekke andre små og verneverdige fag (se egen oversikt). I følge tall fra Sekretariatet for små og verneverdige fag (SSV) på Lillehammer, har fallet i antall nye lærekontrakter for disse fagene vært markant de senere årene. Fra 1996 til 2011 falt antallet inngåtte lærekontrakter innen trebåtbyggerfaget med 89 prosent. Mens det i 1996 ble inngått 37 kontrakter, fikk kun fire lærlinger kontrakt i 2011. Det har gjort at trebåtbyggerfaget havnet på listen over truede håndverksfag i januar i fjor. Kriteriet for oppføring på SSVs liste er inngåelse av 5 eller færre kontrakter årlig. Etter at Nordheimsund vidaregåande skule i Jondal kommune i Hordaland nedla trebåtbyggerlinja i 2003, står Norge nå uten grunnleggende opplæring i faget.

Men det er ikke bare Norge som sliter. I disse dager drøfter også Nordisk Ministerråd muligheten for nordisk samarbeid for bevaring og utvikling av verneverdige fag, herunder trebåtbyggerfaget. Broch tror det er nødvendig å gjeninnføre sterkere grad av opplæring i bedriftene, dels på grunn av kravet til stadig raskere omstilling i markedet.

- Det er bedriften som best kan definere sine behov. Samtidig mister man jo støttefunksjonen i skoleverket, noe som innebærer at kravene til bedriftene øker; at det faglige ansvaret, teoretisk og praktisk, stiller større krav til ansatte og instruktør. Likevel tror jeg det er en heldig og nødvendig utvikling for å ta vare på kompetansen i det markedet vi har, sier han.

Risør Trebåtbyggeri samarbeider tett med Moen Trebåtbyggeri, en nabobedrift et par svaberg unna. De to stabene teller til sammen åtte ansatte. Broch har tro på at tradisjonsbærerne vil klare seg.

- Hvis vi kan holde dagens nivå på fartøyvern og reparasjoner av trebåter, så skal vi være fornøyd. I tillegg blir det mer fresetid; flere oppdrag for cnc-maskiner, mot arkitekter og utsmykninger, men også ren produksjon som underleverandør for større produksjonsbedrifter. For ti-tolv år tilbake var vi en ganske homogen, ensartet bedrift med fagfolk og håndverkere som stort sett reparerte trebåter. I dag er det en person som holder på med den tradisjonelle biten, de andre arbeider med freseoperasjoner. Bedriften har nå fått to ansikter og to markeder, sier Broch.

Sparebanken tetter taket

Risørs avdeling i Sparebank Sør bidrar til bevaring av lokal kystkultur og trebåtbyggerhåndverket. Banken kunne nylig overrekke en sjekk på 200.000 kroner til Moen Trebåtbyggeri, nær samarbeidspartner og nabobedrift av Risør Trebåtbyggeri. Prisen tildeles for bevaring av Moens drift og fire bygg, oppført omkring 1906.

-Dette er en honnør til Moen, et levende kulturvernprosjekt som er interessant også i nasjonal sammenheng. Trebåtbyggingen som har foregått her i tidligere tider er eventyrlig. En Colin Archer skøyte ble bygget på fire måneder, sier Per Arve Øyen, banksjef i Sparebank Sør, avdeling Risør. Prosjektet, herunder bygg og miljø, er det eldste og største industrielle kulturmiljøet innen trebåtbygging på Sørlandet. Bevaringen ble igangsatt tidlig på 90-tallet, blant annet ved hjelp av Aust-Agder fylkeskommune.       

-Politisk er de rimelig like. De er omtrent like gamle og har politisk bakgrunn fra venstresiden i Arbeiderpartiet med verv i AUF og motstand mot norsk EU-medlemskap», sier kommunikasjonssjef i Kulturdepartementet, Hanne Gjørtz.

Det er magasinet Stat og Styring, som utgis med støtte fra Fornyings-administrasjons-og kirkedepartementet, at rabulisten og fritenkeren Erling Fossen under vignetten «Møter forvaltningen» har fått kommunikasjonssjef Gjørtz i tale. Hun jobbet også for Giske, og intervjuet beskriver hun forskjellene mellom dem – og forskjell i arbeidsmåte: – Selv om jeg hadde drevet med journalistikk, hadde jeg liten erfaringen med kommunikasjonsfaget, og Trond var veldig dreven i sin bruk av media. Når han gikk på lufta var det ikke alltid vi hadde snakket sammen på forhånd. Anniken bruker folkene rundt seg mer som sparringspartnere og rådgivere, sier hun blant annet. Hun mener også at det er en myte at kommunikasjonssjefen forteller statsråden hav hun eller han skal mene. – Statsråden står helt fritt til å ta hensyn til mine råd, sier hun til Stat og Styring.

 Det franske kulturdepartementet lanserer nå ideen om at globale webaktører som Facebook, Google, YouTube og andre skal betale en beskjeden avgift hver gang brukerne av deres portaler benyttere seg av materiale som er beskyttet av opphavsrett.

De fleste gjør det faktisk hver dag, uten å vite at man lett kan gjøre et lovbrudd ved enten å motta eller sende opphavsrettbeskyttet materiale. Dette er resonnementet bak et nytt forslag fra Frankrike, som samme med Tyskland leder an i kampen for å innføre skatt på finanstransaksjoner, en såkalt Tobin-skatt. Forslaget har møtt mostand i internt i EU, spesielt fra Storbritannia, som frykter en betydelig svekking av sektoren og dermed inntekter. London er, enn så lenge, Europas finanssentrum.

Forslaget er fremmet av et underutvalg i departementet, og får helhjertet støtte av landets egen president, Nicolas Sarkozy, som mener at det er nødvendig å styrke det internasjonale samarbeidet om regulering av nettet. Han sammenligner land som gir ly for nettpirater (streamingselskaper som ikke aksepterer opphavsrett) med skatteparadiser, og advarer om at den digitale revolusjon kan ødelegge inntektsgrunnlaget for de kreative næringer. For i et Europa med ubehagelig høy arbeidsledighet, trenger EU all den innovasjon og nyskapning de kan finne. Derfor har EU i forslag til budsjett for perioden 2014-2020 foreslått å bevilge 1.8 milliarder Euro, eller i overkant av 14. milliarder norske kroner på å utvikle kreative næringer. EU mener dette vil være sårt etterlengtete penger for å “booste” disse nye næringene i Europa, som EU antar vil bli en betydelig bidragsyter til nye jobber og vekst i Europa i årene som kommer. Kultur og kreative næringer står for tiden for 4.5 % av EUs BNP og sysselsetter 3,8 prosent av arbeidsstyrken.

 Yngre årskull i Spania opplever for tiden en ledighet på 49,6 prosent, mens Hellas har 46,6 prosent. Ledigheten i eurosonen sett under ett er for tiden på 10.3 prosent, det høyeste som noen gang er målt.  

Kompensasjon

Denne skatten skal ifølge forslaget fra Frankrike kompensere for der inntektstapet som digitaliseringen og massiv ulovlig fildeling har påført kreative næringer, spesielt innenfor musikk, film og spill. Forslaget kommer samtidig med nye undersøkelser som viser at de kreative industrier nå endelig er i ferd med å snu den negative inntektsutviklingen. Ferske tall fra IFPI, International Federation of the Phonographic Industry, som organiserer store deler av den europeiske platebransjen, inklusive den norske, viser at den positive utviklingen er sterkest i land som Frankrike og Sverige, hvor myndighetene har vært mest aktive for håndheve opphavsretten. I 2010 ble det svenske nettstedet The Pirate Bay dømt for ulovlig fildeling av musikk, men hverken retten eller myndighetene klarte å stenge det. Hvem som helst kan i dag google navnet og siden kommer opp i løpet av få sekunder. Da kan fengslingen av eieren og stifteren av filservertjenesten Megaupload, amerikaneren Kim Dotcom (han heter faktisk det) i midten av januar, bli et langt hardere slag for den ulovlige fildelingen på nettet.

I Frankrike kommer 25 prosent av musikkbransjens inntekter fra digitalt onlinesalg, mens det i følge tall fra IFPI Norge utgjør 49 % av totalsalget for 2011. Det digitale musikksalget hadde i 2011 en oppgang på hele 73 % i forhold til 2010, mens det fysiske musikksalget hadde en nedgang på 31 %  i samme periode. Det er allment kjent at de Nordiske landene er svært raske til å ta i bruk ny teknologi og nye teknologiske løsninger.    

Det nye forslaget om en kulturell webskatt kommer fra et utvalg under det franske kulturdepartementet. De kaller det for et «universelt kulturelt bidrag». Googles toppsjef, Eric Schmidt, som i november innviet et stort regionalt Google-hovedkvarter i Paris, har uttalt at han vil betale en kulturskatt dersom Frankrike kommer til å innføre den. En representant for utvalget og eier av plateselskapet Naive, Patrick Zelnik, foreslår i en artikkel i Le Monde at de nye skatteinntektene skal administreres kollektivt, slik at de kan komme både nye talenter, etablerte kunstnere, små virksomheter og de store kommunikasjonsselskapene til gode. “De multinasjonale musikkselskapene er motstandere av dette fordi de ønsker å bevare deres dominerende posisjon, men de bør akseptere det demokratiske prinsipp», skriver han.

EU har flere ganger uttalt at moderne teknologi, distribusjon og forbruksmønstre kan utgjøre en betydelig trussel mot inntektsgrunnlaget for de kreative industriers tradisjonelle forretningsmodeller. Kreative næringer som musikk, film og spill har da også med nebb og klør kjempet mot utviklingen, men uten å komme opp med pro-aktive teknologiske løsninger, eller et mer tilpasset lovverk. Det norske kulturdepartementet arbeider nå med en ny lov om opphavsrett.

Musikkindustrien på offensiven

Ifølge IFPI’s Digital Music Report 2012, som nylig ble publisert, er den globale musikkindustrien nå kommet på offensiven i forhold til å demme opp for ulovlig fildeling og sviktene salg. Antallet betalende brukere av digitale musikktjenester økte med 65 prosent til 13.4 millioner på verdensbasis. Følgelig steg også inntekstene med 8 prosent til 5.2 milliarder dollar, eller om lag 30. milliarder norske. Streamingselskaper som iTunes, Spotify og Deezer er nå tilstede i 58 land, mot 23 ved begynnelsen av 2011. Aksjoner mot ulovlige nettselskaper har hatt effekt i Frankrike og New Zealand og i 20102 står USA for tur. 32 prosent av musikkindustriens inntekter kommer nå fra digitale kilder, noe som langt overgår film, aviser og bøker. Sjefen for IFPI, Frances Moore, sier han nå er optimist på vegen av den digitale musikkindustrien. Han mener forbrukerne gradvis har begynte å skjønne alvoret i ulovlig nedlasting og fildeling.

IFPI sier at neste steg må bli bedre lovgivning som er tilpasset dagens teknologiske utfordringer. Industrien arbeider nå direkte med annonsører, betalingsselskaper, søkemotorer, og nettsider for å takle det som fortsatt utgjøre en betydelig trussel mot inntektsgrunnlaget for musikkindustrien. En avtale mellom IFPI, politiet i London og betalingskortene/løsningene MasterCard, Visa og PayPl har forhindret mer enn 60 illegale nettsider i å motta betaling siden starten i 2011.

Med 4 nye Michelin-restauranter troner København suverent på den nordiske kjøkkenpallen. Totalt har de nå 14 restauranter med èn eller to Michelin-stjerner. Det begynner å merkes i et land hvor gastronomi regnes blant de kreative næringer.

Sammen med all oppmerksomheten omkring Ny nordisk mat, hvor Danmark har vært en driver, og at restaurant Noma (to stjerner) i København ble kåret til verdens beste restaurant for to år siden, har det skapt en merkbart større interesse for både danske restauranter og dansk gastronomi. Ventelisten for å få et bord på Noma før kåringen var på tre måneder, nå er den enda lenger. Maemo i Oslo, som suste inn med to stjerner i år (de hadde null fra før), var dagen etter fullbooket i to måneder. Verdens mest kjente og omtalte restaurant de senere årene, spanske El Bulli, hadde de senere årene to millioner på venteliste hvert år til de 8.000 plassene de totalt kunne selge i løpet av de seks månedene den holdt åpent; nå er den stengt på ubestemt tid. Av Spanias over 50 millioner årlige turister reiser seks millioner primært for maten. Ingen nasjoner, heller ikke Frankrike, har så grundig og så systematisk løftet opp mat som matkultur, og skjønt verdien av dette mot betalingsvillige turister på jakt etter genuine smaksopplevelser.

Men nå kommer Norden; først og fremst danskene, så svenskene, finnene og kanskje nordmennene. Det er ikke uten verdi og relevans, for det danske Center for Kultur- og Oplevelsesøkonomi (CKO), en offentlig, selveiende institusjon stiftet i 2008 av tre danske departementer, kultur, økonomi og næringsliv, har mat som ett av fire satsingsområder innenfor kreative næringer, ved siden av mote, spill og musikk. Disse har hva danskene kaller for et «særlige erhvervsmæssig potentiale og kreativ kompetence». Mat og matkultur blir med andre ord regnet som en selvfølgelig del av fremtidige vekstnæringer i Danmark. Selv om kremmernasjonen Danmark enn så lenge ikke har klart å beregne hva dette betyr i konkret verdiskapning, har de iallfall målt den økte interessen for matfestivalen Copenhagen Cooking, som i år gjennomføres for åttende gang. I 2011 hadde den 75.000 besøkende mot 40.000 året før. Men danske turistmyndigheter mener det har en klar sammenheng med en nesten eksplosiv økende interesse og fokus fra utenlandske journalister for Ny Nordisk Mat, rene (økologiske) råvarer og finere gastronomi (Michelin-restauranter).

For det finnes nå et stadig økende internasjonalt publikum som har svært høy betalingsvillighet for ekstreme gastronomiske opplevelser – og gjerne reiser langt for å bruke store summer på å spise. Flere  ledende mataktører i Norden, som den danske kjendiskokken, professoren og matentreprenøren Claus Meyer og våre egen Einar Risvik, tidligere leder av arbeidsgruppen i Ny Nordisk Mat, dr. agric og forskningsdirektør i forskningsstiftelsen Nofima Mat, mener Norden nå har en historisk mulighet til å løfte våre råvarer og mat over i en ny dimensjon med vekt på kvalitet, økologi og sunnhet. En målrettet satsing her, som de langt på vei har fått til i Danmark og Sverige, kan sikre nye eksportinntekter, flere arbeidsplasser og bedre folkehelse, som jo er det alle politikere måles etter. Mens matsatsingen i Norge fortsatt i all hovedsak styres av Landbruks- og matdepartementet, som har fått til veldig mye, kan mat i våre naboland både være ernæring og landbruk, men også kultur og opplevelse. Derfor inngår mat i satsingen til Center for Kultur- og Oplevelsesøkonomi i Danmark. Det går med andre ord å ha to tanker i hodet samtidig. Kultur og opplevelse gir også mat en tilleggsverdi, eller hva man kaller opplevd merverdi.       

Norge har store, komparative fortrinn dersom vi utnytter dem riktig i en kombinasjon av kunst, arkitektur, natur og rene, velsmakende råvarer rett fra naturen. Men selv med strålende prestasjoner i all verdens kokkekonkurranser år etter år, er mat fortsatt vår achilleshel. Et systematisk trykk på mat- kvalitet i Danmark har foreløpig resultert i 14 Michelin-restauranter i København, men også et folkelig demokratisk engasjement for Ny Nordisk Mat og våre regionale råvarer – uten at det blir jålete, hypet trend forbeholdt de få – men en naturlig del av hverdagen.