Cultura et extensia

I døpevannet etter Stortingsmeldingen Kunsten å være kirke - Kulturmelding for Den norske – fra 2005, ønsker Kirkerådet nå å vite mer om kulturbruken i Kirken. Hva skal Kirken være i Det norske kulturhus? Da må det fakta til.

Av: Esben Hoff

- Vi ønsker å få kunnskap omkring kirken som kulturarrangør, og hvordan kirkens brukere og ansatte tenker omkring disse tingene, sier Turid Sissel Myrholt, kulturrådgiver i Seksjon for gudstjenesteliv og kultur i Den norske kirke.

I Statsbudsjettet for 2010 er det avsatt 5 millioner kroner til en sterkere kultursatsing i Den norske kirke, og 5 kulturrådgiverstillinger er nå opprettet, i første omgang i halvparten av bispedømmene. Målet er lignede stillinger i de øvrige bispedømmene i løpet av 2010.

Kartleggingen gjennomføres av Kirkeforskning, KIFO, med professor og sosiolog Olaf Aagedal som prosjektleder. KIFO har nå en omfattende satsing på temaet ”kirke og kulturliv”. Sammen med forskerne Helene Egeland og Mariann Villa avsluttet Aagedal nylig prosjektet ”Lokalt kulturliv i endring” for Norsk Kulturråd. Forskning om ”kulturkirken” inngår også som en del av prosjektet ”Religion og estetiserende praksiser” finansiert av Norges Forskningsråd og ledet av professor og religionsforsker Pål Repstad ved Universitet i Agder.

Skjønne for å handle

Kulturrådgivernes skal koordinere aktiviteter på kulturområdet i hvert enkelt bispedømme og på sikt bygge kulturkompetanse i kirken. De skal også fungere som en pådriver for nyskaping og samtidig fungere som et bindeledd mellom kultur i kirken og det øvrige kulturlivet. Kulturrådgiverne har også ansvar for å koordinere og videreformidle kompetanse fra de ulike kulturfestivaler som arrangeres rundt om i landet.

- Med mer kunnskap kan vi utvikle gode verktøy for å evaluere effekten av de nyopprettede kulturrådgiverstillingene. Men like viktig som en kartlegging er det å starte en refleksjon blant de ansatte i Kirken, sier Myrholt.

- Tenker dere etter hvert å utvikle en veileder for bruk av Kirken?

- Dette er jo godt regulert i Kirkeloven, så vi har ikke tenkt i de baner ennå, sier hun.

Noe av problemstillingene forskerne har skissert er hvorvidt kulturens rolle i kirken fyller en instrumentell rolle eller om egenverdi autonomi skal vektlegges. Uavhengig av synet på kunstens rolle/funksjon skal den kunstneriske kvalitet og profesjonalitet fremmes. Slike refleksjoner kan på sikt gjøre kirken bedre i stand til å kontinuerlig revurdere sine visjoner for satsingen på kultur og kirke.

Grunnlag for undersøkelsen blir en spørreundersøkelse som skal sendes ut til samtlige sokneprester i ett bispedømme med en egen kulturkonsulent på bispedømmenivå og ett bispedømme som først får en slik stilling neste år. I tillegg kommer det til å gjennomføres intervju med noen utvalgte informanter som jobber med kultur i kirken i de to samme bispedømmene. Undersøkelsen vil publisert i løpet av våren 2010.

Publikumsjakten

1001 – 1002 – 1003 eller frysninger på ryggen

 

Når kultur og publikum skal måles og rapporteres, bruker vi som regel tradisjonelle økonomiske parametere: antall hoder og omsetning, i baren og billettluken, hotelldøgn og sysselsetting.  Noen drister seg gjerne til å se på helse- og voldsstatistikker. Vil økt fokus på publikumsutvikling forsterke denne type målinger, 

eller vil det være en anledning til å utforske andre måter å måle og telle på?

 

I januar 2010 var Storbritannias publikumsutviklingsorganisasjoner samlet til konferanse i Durham. En av hovedforeleserne, Graham Leicester fra International Futures Forum, presenterte i sitt foredrag ”Making Money versus Making Meaning” et perspektiv der vi ikke bare har en økonomi, men flere. Å presentere noe som en økonomi er en måte å beskrive et system av felles verdisetting, der valuta brukes som noe som holder systemet i gang. Hver økonomi har sin valuta: penger i markeds-økonomien, stemmer i demokratiøkonomien, målinger i vitenskapsøkonomien. Kunst og kultur kan ses på som valutaen i meningsøkonomien. Oppgaven blir da ikke å uttrykke verdien av kunst og kultur i rene økonomiske termer, men bedre å forstå forholdet mellom pengeøkonomi og meningsøkonomien.

 

I et eksempel fra Watershed Media Centre i Bristol, et av Storbritannias mest populære visningssteder for uavhengige filmer, jobber de like hardt med å øke antall publikummere og tjene mer penger, som de jobber med å produsere mening. Tanken er å få en befolkning som er mer åpen for nye ideer og erfaringer. De ser på seg selv først og fremst som en organisasjon som skal gjøre Bristol til et mer interessant sted. Steget videre blir å finne gode måter å måle effekten av denne meningsproduksjonen. Blir folk virkelig klokere, mer åpen og engasjerte? På samme konferanse i Durham holdt Lisa Baxter, en erfaren publikumsutvikler med kvalitative studier som spesiale, innlegg med tittelen ”A sort of shiver goes through you”. Baxter jobber med ulike måter å kartlegge emosjonell effekt av kunst- og kulturopplevelser som verktøy for publikumsutvikling. Dette er spennende arbeid som er interessant å ta med i diskusjonen om måling, effekt og verdi. Kanskje kommer det i fremtiden egne rubrikker i Kulturdepartementets rapportskjema for både ny innsikt, gåsehud og glede.

 

Harm-Kristian Tolden. Sammen med…