Interaktivt publikum 2.0

Med stadig mer involvering av publikum i utvikling av museer og til museers bidrag til samfunnsutviklingen, øker også bruken av web 2.0 til å lansere kampanjer.

Web 2.o er som kjent betegnelsen på de nye interaktive, sosiale nettjenester. De fleste av oss har etter hvert blitt en del av det, enten det gjelder blogger, wikier, fjesboka, nettbyen eller twitterlignende konsept – både for å holde kontakt med andre, søke ny kontakt og for å formidle oss selv og noe som vi antar vil bære mening for andre. I tillegg til den private kontaktskapende effekt som disse kanalene innbyr til, er det en økende tendens til at det oppstår kontakt og interaksjon mellom institusjonelle aktører – og oss som privatpersoner – som publikum.

I Norge har etableringa av DigitaltMuseum.no gitt oss tilgang til en brøkdel av de over 20 – 30 millioner gjenstander som norske museer forvalter. Det har gitt oss mulighet til å se, bestille bilder, stille spørsmål og kommentere via mail til modermuseet. Dette er utvilsomt et viktig skritt i retning av tilgjengeliggjøring av samlinger og involvering av offentligheten i kunnskapsutviklingen basert på den dokumentasjon som foreligger på nettet fra museets side.

Mens en til nå har fokusert på de sosiale og relasjonsbyggende aspektene ved web 2.0, har flere museer utenfor Norge begynt å bruke disse kanalene til å koble publikum til objekter og gjenstander.

Et viktig og interessant trekk ved web 2.0 er nettopp bruken av tredjeparts websider eller software. Fotografier fra museer, bibliotek og arkiv er nå blitt fritt tilgjengelig på Flickr, videoer på YouTube og blogger på vertssider som Blogger og lignende. Dette er kanaler som har lav brukerterskel, de er gratis og har etter hvert sikret seg en robust teknologi og et godt design.

Den nye teknologen gjør det mulig for oss å bygge opp våre egne utstillinger på nett, basert på ”readymades” fra ulike museer – vi klipper, limer og samler informasjon innen et temaområde fra flere kilder. I tillegge gir dette også mulighet til at publikum kan bidra til dokumentasjon av samlingene. Dermed er en ny og utvidet forståelse av det kollektive minnet under oppseiling.

Et godt eksempel på dette er US Library of Congress, som i 2008 la ut deler av sin fotosamling på Flickr, slik at publikum kunne ”tagge” direkte på bildene og legge inn kommentarer. Dette er nå fulgt opp av en rekke andre museer, arkiv og bibliotek over hele kloden – som har ført til at over 12.000 bilder nå er blitt ”angrepet” av tagging. For disse institusjonene har dette gitt flere positive effekter. En har fått tilgang på ny faktabasert informasjon, mens en annen har mottatt nye, ikke-akademiske tolkninger av samlingen som samlet sett er av uvurderlig forskningsmessig betydning. I et publikumsbyggende perspektiv er denne tendensen svært viktig, folk biter på – og det etableres mulighet for dialog og kontakt. Det skal bli spennende å se hvordan disse institusjonene utnytter denne nye muligheten til å nå nye publikumsgrupper – og ikke minst hvordan det kan utvikle nye metoder for å tappe av den stor åpne kunnskapskilden ”der ute”!

Da Forsvarets kultur lanserte Forsvarsmusikkorps Vestlandets nye musikkvideo på YouTube, gikk det ikke mange minutter for noen kreative hoder hadde ”bearbeidet” vår film - med et nytt lydspor av sin egen musikk! Det var ikke oss i mot. Vi fikk noen nye venner – vi fikk kontakt!

Jan Erik Raanes

Publikumsjakten

1001 – 1002 – 1003 eller frysninger på ryggen

 

Når kultur og publikum skal måles og rapporteres, bruker vi som regel tradisjonelle økonomiske parametere: antall hoder og omsetning, i baren og billettluken, hotelldøgn og sysselsetting.  Noen drister seg gjerne til å se på helse- og voldsstatistikker. Vil økt fokus på publikumsutvikling forsterke denne type målinger, 

eller vil det være en anledning til å utforske andre måter å måle og telle på?

 

I januar 2010 var Storbritannias publikumsutviklingsorganisasjoner samlet til konferanse i Durham. En av hovedforeleserne, Graham Leicester fra International Futures Forum, presenterte i sitt foredrag ”Making Money versus Making Meaning” et perspektiv der vi ikke bare har en økonomi, men flere. Å presentere noe som en økonomi er en måte å beskrive et system av felles verdisetting, der valuta brukes som noe som holder systemet i gang. Hver økonomi har sin valuta: penger i markeds-økonomien, stemmer i demokratiøkonomien, målinger i vitenskapsøkonomien. Kunst og kultur kan ses på som valutaen i meningsøkonomien. Oppgaven blir da ikke å uttrykke verdien av kunst og kultur i rene økonomiske termer, men bedre å forstå forholdet mellom pengeøkonomi og meningsøkonomien.

 

I et eksempel fra Watershed Media Centre i Bristol, et av Storbritannias mest populære visningssteder for uavhengige filmer, jobber de like hardt med å øke antall publikummere og tjene mer penger, som de jobber med å produsere mening. Tanken er å få en befolkning som er mer åpen for nye ideer og erfaringer. De ser på seg selv først og fremst som en organisasjon som skal gjøre Bristol til et mer interessant sted. Steget videre blir å finne gode måter å måle effekten av denne meningsproduksjonen. Blir folk virkelig klokere, mer åpen og engasjerte? På samme konferanse i Durham holdt Lisa Baxter, en erfaren publikumsutvikler med kvalitative studier som spesiale, innlegg med tittelen ”A sort of shiver goes through you”. Baxter jobber med ulike måter å kartlegge emosjonell effekt av kunst- og kulturopplevelser som verktøy for publikumsutvikling. Dette er spennende arbeid som er interessant å ta med i diskusjonen om måling, effekt og verdi. Kanskje kommer det i fremtiden egne rubrikker i Kulturdepartementets rapportskjema for både ny innsikt, gåsehud og glede.

 

Harm-Kristian Tolden. Sammen med…